No Surface, All Feeling

Barack Obamas tale til Kongressen om rikets tilstand ble nettopp avsluttet. Det var en god tale, så langt jeg kan bedømme, og ikke helt fri for overraskelser, selv om mesteparten var lekket på forhånd. Nedenfor følger noen strøtanker om tanken, skrevet i umiddelbarhetens rus.

1) Det var en valgkamptale. Obama sprang tidlig i talen ut som populist, en posisjon han sjelden har trivdes i tidligere. Han vet at velgerne er frustrerte over økonomien, og følelsen av at Wall Street bare skummer fløten av vanlige amerikaneres arbeid når de mottar skattefinansierte redningspakker. Obama svarte med å forsvare nødvendigheten av pakkene, men sa også dette: “Vi hatet redningspakken til bankene, alle sammen. Jeg hatet den. Jeg hatet den. Jeg hatet den. Dere hatet den.” I tilfelle du ikke talte; det var altså tre – 3 – stadfestelser av at Obama hater den mest framtredende saken han har oppnådd i løpet av sitt første år. Trenger ikke tydeligere bevis enn det på at han er presset. Angrepet på bankenes grådighet hadde imidlertid stått sterkere hvis han ikke samtidig hadde slått fast at han ikke er ute etter å ‘ta’ bankene. Det er en ting han taper på å si men, men som han ikke hadde tapt noe på ikke å si. Ingenting hadde tross alt vært bedre for demokratene enn hvis republikanerne hadde angrepet dem for å kanalisere folkets misnøye med den griske banknæringen. Han lovet også nedlegge veto mot reform av finansnæringen hvis han mener den er for svak, uten å slå fast hva han mener må være på plass. I sum fungerte denne delen godt for en populist så utrent som Obama.

2) Og likevel ikke. Ved første øyekast kan nemlig forslaget om å innføre en utgiftsfrys på alle andre områder enn utenriks og forsvar framstå som det motsatte av et valgkamputspill; tvert imot et dristig grep som truer med å gjøre ham upopulær. Og når frysen slår inn i 2011 blir det utvilsomt resultatet. Men innen vi kommer så langt skal også dette sees i et valgkampperspektiv. Obama kalkulerer med at han kan tiltrekke seg så mange uavhengige velgere med budsjettdisiplin-retorikk at det kan ta av for den eventuelle misnøyen blant egne liberale. Talen var hele veien breddfull av små godbiter til økonomisk-konservative velgere. Utfordringen er å gjøre dette på en måte som ikke gjør den økonomiske nedgangstida mer langvarig. Lakmustesten blir om han er villig til å gå tilbake på løftet dersom det skulle vise seg at nedgangen varer lenger enn ventet.

Men en appell til uavhengige hindret ham likevel ikke i å gi noen stikk til republikanere som i dag gjør seg til hvite riddere på budsjettbalansens vegne. Foruten en obligatorisk påminnelse om at Bill Clinton faktisk presenterte budsjetter som ville være i balanse over tid, brukte han nemlig endel tid på legge skylda for dagens vanskelige økonomiske situasjon over på republikanerne. Det er et helt legitimt poeng; republikanerne sprengte et hull i budsjett ved å starte to kriger, vedta store ufinansierte skattelettelser, og gi en gigantisk pengepose til medisinalindustrien, under påskudd av å ønske konkurranse om priser. Utfordringen ligger i det muligens motstridende signalet til uavhengige velgere: På den ene siden vil Obama være en brobyggende president som ønsker enhver god ide for å redusere underskuddet, på den andre påtar han seg lite av ansvaret. Saklig har han mye rett, men uavhengige er notorisk skeptiske til forsøk på å fordele partipolitisk skyld.

3) ‘Er det fight dere vil ha? Det skal dere faen meg få.’ Hvori opptatt helsereformen, og et avsnitt om politisk polarisering. Jeg synes alltid det blir litt klamt når Obama skal prøve seg på selvironi, fordi det alltid risikerer å framstå som selvsentrert likevel, men bemerkningen om at det skulle være åpenbart for folk at han ikke gikk i gang med helsereform for å få noen enkle politiske poeng, fikk i alle fall spredt latter i salen. Som han alltid gjør, gikk presidenten deretter videre til å illustrere behovet for reform med noen brev han har mottatt, før han på det sterkeste oppfordret Kongressen til ikke å la amerikanerne i stikken. Etter dette virket oppfordringen til representantene om ‘bare å komme med’ dem, dersom de hadde noen bedre reformplaner enn dem som nå ligger på bordet, mer som en invitasjon til nevekamp enn til dialog. Med dagens republikanske parti er det antagelig like greit.

I den leia var også påminnelsen om at demokratene fortsatt har det største flertallet på flere tiår. Da er det deres å få gjort det amerikanerne forventer av dem, ‘ikke å løpe å gjemme oss’, som han sa. Og, nesten like viktig: Han tok endelig tak i forestillingen om at republikanerne bør få lov til å sabotere enhver sak, bare fordi mindre nå er vokst fra førti til førtien seter i Senatet. Som Washington Post-bloggeren Ezra Klein sa det; et øyeblikk virket det tilmed som om han ville gå løs på filibusteren. Men dessverre ikke. Imidlertid kan amerikanerne ta med seg en retorisk kamplysten president som bastant avviste at han hadde gapt over for mye, selv om han innrømmet av noen av det siste årets politiske tilbakeslag hadde vært fortjente. For øvrig roste han Husets arbeid så mange ganger at The New Republics Jonathan Cohn lurte på om det var en taktikk for å smiske Huset til å vedta Senatets helsereformplan.

4) All that and then some. I en tale av Clinton-proporsjoner (langt over en time), passet presidenten på å love handling på en meget lang rekke områder. Noen, som utdanning og energispørsmål, var plassert tidlig i talen, noe som burde borge godt. Men andre, som innvandringsreform, ble behandlet så summarisk at de virket å være med mest for syns skyld. For innvandringsreformens del er det nok også riktig, ettersom det er kanskje det eneste temaet som er enda mer betent enn klima og helsereform. Presidenten gjør det altså ikke lett for seg. Han inviterte til dialog om klima, men gikk også i rette med dem som ‘ikke lar seg overbevise av overveldende vitenskapelig belegg’. Miljølovgivning har også dårlige sjanser i Senatet, men Obama la oppsiktsvekkende mye vekt på for eksempel kjernekraft og såkalt ‘ren kull’-teknologi, to ting som kan tenkes å virke fristende på noen republikanere. Budskapet til seerne var igjen at denne presidenten ikke vil bakke ut av det som er vanskelig.

Apropos bakke ut, lovet han også å samarbeide med Kongressen om en lovendring, slik at soldater som snart skal hentes hjem fra både Irak og Afghanistan i framtida kan tjenestegjøre som åpent homofile. Det må en meget kontroversiell lovendring til, men det at han løftet saken i en så viktig tale er i seg selv svar på tiltale til homobevegelsen, som har vært rasende over mangelen på handling fra administrasjonens side.

***

Nå begynner den tøffe jobben, for oss alle. For Obama gjelder den å følge opp løftene. For oss andre, å slite oss igjennom kilometervis med politiske analyser noenlunde som denne.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vedtatte sannheter er alltid irriterende, uansett om det gir mening eller ikke. Derfor ble jeg umiddelbart skeptisk da kommentatorkorpset samlet seg om at Barack Obamas avgjørelse om å drive valgkamp for senatskandidaten Martha Coakley i Massachusetts var dristig. Hadde han noe valg?

Coakley, som for bare noen uker siden var regnet som utilnærmelig og nærmest forhåndskronet som senator, har ført en elendig kampanje. Først var den på så lavt bluss at det eneste velgerne fikk med seg var at hun trodde hun allerede hadde seieren i lomma. Men så, etter at meningsmålingene begynte å vise at delstatssenator Scott Brown (R) faktisk var en reell utfordrer, skjenet Coakley-leiren umiddelbart ned i den motsatte grøfta. Kampanjen ble frenetisk, udisiplinert og ridd av en lang rekke større eller mindre tabber, og alt sammen uten at hun klarte å stoppe følelsen av det er Brown som har vinden i ryggen før velgerne bestemmer førstkommende tirsdag. De siste dagene har det til og med begynte å komme meningsmålinger som viser at Brown ligger an til å vinne. Og det er her, av denne grunn, og på dette tidspunkt, at Obama kommer inn i bildet.

Suppleringsvalg som dette er kjent for å ha lavt frammøte, hvor det derfor er viktigst å mobilisere sine egne kjernevelgere. Det kan Obama hjelpe med. Han er fortsatt populær i Massachusetts, og å ved å sende presidenten, signaliserer Det Hvite Hus også to ting samtidig. For det første et budskap til grasrota i Massachusetts om at det er alvor. Martha Coakley kan faktisk tape, og taper hun kan store deler av presidentens dagsorden legges på hylla, fordi republikanerne før anledning til å bruke filibustervåpenet mot forslag de ikke liker. Det kan blant annet gå utover helsereformen, som ennå ikke er ferdigbehandlet. Det andre budskapet er rettet mot demokratiske kandidater ved midtveisvalget i november. Obama signaliserer at han tror hans personlige popularitet kan være tilstrekkelig for å hjelpe sårbare kandidater, og at han ikke er redd for å involvere seg.

Til alt dette tenkte jeg umiddelbart at det var overdrevet: Tapet ville vel være større for Obama dersom han kunne beskyldes for å ha latt en tapende Coakley i stikken, enn den risikoen for prestisjetap som tross alt ligger i å involvere seg personlig en kampanje som meget vel kan ende med tap? Det er ikke noe dårlig resonnement, men det tar kanskje ikke tilstrekkelig hensyn til det andre punktet over. Svaret på om han hadde noe valg ligger antagelig her. Hadde han kunnet unngå å drive valgkamp for Coakley ville han sannsynligvis gjort det, fordi hele hans evne til å garantere for gjenvalgssjansene til partiets kandidat kan endre seg etter tirsdag. Og det gjelder bare for dem som faktisk kan tenkes å ha nytte av å forbindes med presidentens dagsorden. I mange stater vil det smarteste for utsatte demokrater trolig være å framstille seg selv som troverdige bremseklosser mot Obamas egen agenda, fordi de representerer til dels svært konservative valgdistrikter.

Uansett må dette taktiske spillet leses inn i en kontekst hvor demokratene desperat forsøker å unngå en bølge av sittende representanter som takker nei til gjenvalg fordi de er redde for å tape. Vi så et mulig eksempel forrige uke med senator Byron Dorgan fra North Carolina, en i utgangspunktet populær kandidat som har fått kjenne hvordan det politiske klimaet har vendt seg mot demokratene. Og det kommer stadig rislende inn eksempler fra Representenes Hus, særlig fra valgdistrikter hvor John McCain fikk flest stemmer under presidentvalget. Senest før fredag ga Vic Snyder fra Arkansas beskjed om at han ikke ønsker gjenvalg. De fleste tar det som et uttrykk for at han fryktet et nederlag.

På kort sikt er Massachusetts imidlertid aller viktigst av politisk-substansielle grunner. Scott Brown har helt bevisst ført valgkamp på at han kan være den stemmen som forhindrer helsereformen fra å passere Senatet, og demokratene har i det stille begynte å se seg om etter måter å få lirket den igjennom på dersom Martha Coakley skulle tape. Republikanske valgrettsjurister gjør seg klare til å kreve at den midlertidige senator Paul G. Kirk (D-Mass.) blir fratatt stemmeretten i Senatet, slik at demokratene ikke kan vedta helsereformen mens de venter på at Brown kan innsettes. Tanken er, så vidt jeg kan forstå, at valgloven i Massachusetts ikke krever at en ny senator må være offisielt valgt for at den midlertidige senator skal tre til side. Det vil i tilfelle etterlate delstaten med bare en senator enn så lenge, men altså – og viktigst for republikanerne – demokratene med en stemme for lite til å vedta helsereformen.

Hvis vi fortsetter å forutsette at Scott Brown blir Massachusetts’ neste senator, er det likevel ikke umulig for demokratene å få vedtatt helsereformen. Det blir bare tilnærmet umulig å gjøre det på en måte som ikke blir oppfattet som en regelrett krigserklæring mot mindretallet. Som The New Republics Jonathan Chaits skrev i en bloggpost før helga, har demokratene tre valg: De kan presse Representantenes Hus til å vedta Senatets helseplan i ett og alt. Da kommer de seg rundt kravet til en ny avstemning i Senatet. Men det er et helt åpent spørsmål om et flertall i Huset faktisk vil gå med på det. Det er mengder av saker i forslaget fra Senatet som er uspiselig for et tilstrekkelig antall demokrater i Huset, og mange er dessuten frustrerte over at Huset stadig ser ut til å måtte ta de vanskelige avstemningene som Senatet ikke klarer selv. Det skjedde med energilovgivningen tidligere i år, da mange demokrater ble tvunget til å stemme for miljøavgifter som reduserer gjenvalgssjansene deres, bare for å se at Senatet la forslaget i en skuff. Nancy Pelosi har ikke gode kort på hånda hvis hun må be Huset komme Senatet til unnsetning.

Den andre muligheten er å gå for en såkalt reconcilliation-løsning. Jeg har beskrevet den tidligere, men for å gjenoppfriske litt så dreier det seg altså om en regel hvor det kun kreves 51 stemmer, ikke de forventede 60, for å gå til avstemning (den såkalte cloture vote, som henger nøye sammen med filibuster-trusselen). Svakheten med reconcilliation er imidlertid mangedelt. Viktigst er det at det er satte strenge grenser for hva slags lovgivning som kan vedtas på denne måten. Alt som skal vedtas må ha direkte budsjettmessige konsekvenser. Det betyr antageligvis at prosessen må begynne mer eller mindre på nytt, fordi forslaget må strippes for alle ikke umiddelbart budsjett-relevante innslag. Resultatet kan bli positive endringer i forhold til dagens helsesystem, men det vil etter all sannsynlighet innebære en mindre systematisk reform enn den som nå ligger på bordet. I tillegg kommer muligheten for at den skjøre enigheten blant senatsdemokratene da sprekker. Liberale senatorer kan tolke behovet for færre ja-stemmer som en invitasjon til å gjenåpne en av de (smarte) progressive kravene som til nå har blitt forlatt for å tiltrekke seg mer konservative demokrater. Jo lengre tid som går før reformen faktisk blir vedtatt, vanskeligere blir det å holde engstelige demokrater samlet.

Det tredje alternativet er i praksis å begynne forfra, i et håp om at en eller to republikanske senatorer er interessert i kompromiss. Problemet er bare at dette allerede har vært prøvd – igjen og igjen – uten hell. Senator Olympia Snowe (R-Maine) satt i tverrpolitiske forhandlinger i finanskomiteen i månedsvis, men forlot kompromisset med en gang Harry Reid (D-Nev) inkluderte en svak offentlig forsikringsordning i sitt forslag. Den ble ganske raskt tatt ut igjen, men da hadde Snowe skiftet argumentasjon. Nå gjaldt det visst ikke lenger statlig involvering, men – absurd nok – at demokratene forsøkte å presse reformen igjennom for raskt. Hvis det er utgangspunktet, vil dagen for handling aldri komme. Forhandlinger kan det selvsagt bli, men forvent ikke noe formelt brudd før i 2016. Jeg er enig med Chait i dette er det klart dårligste blant flere dårlige krisealternativer.

Derfor var det antagelig riktig av Obama å kaste seg inn i valginnspurten i Massachusetts. Han vil få grasrota til å forstå alvoret. Hele helsereformen kan i siste ende henge på hvor mange som belønner Martha Coakleys elendige kampanje med seks år i Washington D.C.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er ei naudsynt men keisam dei fleste parti i krise føler at dei må igjennom, den Mimir Kristjansson no skal setje for det sjølverklært revolusjonære småpartiet Raudt. Som Kristeleg Folkeparti gjorde det etter det dårlege kommunevalresultatet i 2003, og som Bjarne Håkon Hanssen gjorde på Arbeidarpartiets vegner etter katastrofen i 2001, har Raudt sett ned eit strategiutval som skal analysere seg fram til kva som gjekk gale, og korleis partiet igjen kan veksa. Skjønt, for Raudt er det siste litt vanskeleg. Når skilnaden mellom eit godt og eit dårleg val står på så få desimalar, er det ikkje heilt enkelt å vite kva som vil gje den etterlengta utteljinga. Men det er helst for oss som står – til dels langt – utanfor partiet at øvinga er keisam. For Raudt-medlemer inneber den vonleg til slutt eit høve til å lufte ut nokre gamle dogmer, men før dei kjem så langt må folk som Kristjansson igjennom intervju i Klassekampen kor han snakkar småkritisk men uforpliktande om den ikkje spesielt lyse situasjonen. Det er meint å vere slik, sjølvsagt. Arbeidet har jo ikkje byrja for alvor enno. Men det er altså ikkje veldig interessant.

Det minner førebels litt om dei intervjua stortingsrepresentant Ola Borten ga då han for nokre år sidan fekk i oppgåve å utarbeide ein ny bypolitikk for Senterpartiet. Han vedgjekk at partiet ikkje hadde lukkast i å gjere seg relevante i mange saker som var viktige for veljarane, og ønskte å hente inspirasjon frå andre land. Samstundes understreka han ein eller annan variasjon av at det viktigaste var å bli tydelegare, altså at hovudproblemet likevel var at veljarane førebels ikkje hadde skjøna at Senterpartiet alt hadde ein politikk som var minst like god for bybuarar som for bygdefolk. Overført til Raudt og unge Kristjansson tyder det mellom anna å konstatere at partiet ikkje har nytta høve til å fylle det opposisjonelle tomrommet etter SV godt nok, og at det ikkje held med luftige skrivebordsteoriar og von om at veljarane vil strøyme til det han kallar “SV uten kompromisser”. Istaden må ein freista få fotfeste mellom arbeidarveljarane gjennom å føreslå som rører ved deira konkrete arbeidskvardag, og dessutan bevege seg vekk frå kjensla av å vere eit parti som har gode samfunnsanalysar men få løysingar. Korleis det problemet skal handterast skal ein altså ta seg heilt fram til landsmøtet i 2012 til å tenkje over.

Alt dette er eigentleg vel og bra, om enn det ikkje er noko nytt. Eg trur imidlertid at Kristjansson undervurderer kor framandgjerande omgrepet ‘revolusjon’ verkar på nett den arbeidarklassen som Raudt seier dei vil nå. Klassekampen, som dei seinaste åra har hatt stor glede av å rippe opp i nye og gamle konfliktar og skiljeliner i partiet, kan heller ikkje denne gongen dy seg for å spørje om revolusjonsretorikken framleis høyrer heime i vokabular, truleg fordi dei veit at Kristjansson er forplikta til å svare ja. Og det gjer han då, også, lojalt og føreseieleg. Deretter gjev han seg rett nok ut i ei lengre utgreiing om korleis revolusjon og reformisme eigentleg kan gå hand i hand, fordi – forstår vi – systemendringane skal skje over lang tid, og i eit behageleg tempo. Og dersom ein revolusjon plutseleg tyder at ein berre gradvis tenkjer og vedtek seg fram til ein økonomi og ein samfunnsmodell som fungerer betre og meir demokratisk enn den vi har idag, er det sjølvsagt vanskeleg å arrestere han på noko. Men kva er då skilnaden på Mimir Kristjansson og den radikale reformisten og ministerssosialisten Audun Lysbakken (unntatt det der med ‘minister’)?

Eller sagt på ein annan måte; uansett kor mykje tid vi gjev Raudt og Raudt gjev seg sjølv til å komme attende med eit svar, slepp dei ikkje unna spørsmålet: Kvifor tvihalde på ein framandgjerande retorikk som ein aldri har klart å fylle med meining, dersom det ein faktisk meiner like gjerne kan formulerast på ein måte som ikkje støytter vekk nesten heile den venstreorienterte veljarmassen? Det burde gå an å formulere desentralisering av makt, verksemdsdemokrati og satsing på offentleg velferd som positive målsetnader, utan å kle dei inn i ein revolusjonær retorikk som partiet sjølv heller ikkje veit kva dei skal med. Men det har sjøvsagt med tradisjonar, og dermed med sjølvforståing å gjere. Det har alltid vore RV/Raudts oppgåve å vere landets revolusjonære ‘arbeidarparti’. Slik gjev ein ikkje opp så lett, sjølv om det om ikkje så lenge kan stå om livet.

Sjølvpåførte skader er elles ikkje noko som er avgrensa til norske radikalarar. Etter at han tok over det svenske Vänsterpartiet frå Gudrun Schyman (som seinare braut med partiet og danna Feministiskt Initiativ istaden) vart det ein del oppstuss over at partileiar Lars Ohly framleis kalte seg kommunist. Det ga assosiasjonar til dengong då partiet heitte Vänsterpartiet Kommunisterna og hadde eit mindre avklart syn på demokratiet. Media gjorde eit stort poeng utav det, men Ohly stod på sitt. Han var i sin fulle rett til å kalle seg kommunist, meinte han, og hadde sjølvsagt rett i det. Problemet var berre at han tilsynelatande også forventa å heilt uforstyrra sjølv kunne definere kva han meinte med det, utan at folks oppfatning av kva det vil seie å vere kommunist kom i vegen for forståinga. Men det gjekk sjølvsagt ikkje, og Ohly har lege kommunistretorikken på hylla for lenge sidan. Det var smart av han.

Det er ikkje dermed sagt at kommunistspøkelset ikkje kjem attende når ei stadig meir trengd borgarleg regjering skal bruke hausten på å åtvare mot ein raudgrøn svensk regjeringskonstellasjon. Noko slikt kjem truleg aldri på tale for Raudt, men lærdommen er likevel nokolunde den same. Rydd vekk dei enklaste hindra for auka oppslutnad først. Eitt av dei kan vere å snakke ikkje berre om folk, men også om seg sjølve, i eit språk som er lettare å sympatisere.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Som jeg har skrevet om tidligere, har president Obama og New Yorks seniorsenator Chuck Schumer ikke akkurat vært tilbakeholdne med å gripe inn i delstatens politiske liv hvis de har ment at det var til partiets beste. Men det variert stort hvor vellykkede inngrepene har vært. Schumer, tidligere leder av demokratenes valgkamporganisasjon i Senatet (DSCC) klarte tidlig å presse kongressmedlemmene Steve Israel og Carolyn Maloney fra å utfordre senator Kirsten Gillibrand i nominasjonsvalget, men Obamas uttalte forsøk på å få guvernør David Paterson til å tre til side for den langt mer populære Andrew Cuomo har så langt ikke gitt uttelling. (At alle likevel forventer at Cuomo til syvende og sist blir partiets guvernørkandidat, sier antagelig mest om hvor umulig det ser ut for Paterson å vinne). Men når det nå blåser opp til enda en potensiell nærkamp for Gillibrand, utnevnt til senator for ett år siden for å erstatte Hillary Clinton, mobiliserer duoen til flerfrontskrig igjen.

Utfordreren heter Harold Ford jr., og tør være et kjent navn for den som har fulgt nøye med på hvordan demokratene bygget opp sine solide flertall i begge Kongressens kamre ved de to siste valgene (en soliditet som kan vise seg overmåte verdifull når partiet nå ruster seg for dramatiske tap i midtveisvalget i november). I 2006 var han nemlig en slags postergutt, nesten en Barack Obama, for hva som skulle til for å få valgt demokrater i tradisjonelt republikanske stater. En republikansk kampanje med til dels sterke rasemessige undertoner var en del av grunnen til at afro-amerikaneren Ford ikke vant en plass i Senatet fra sørstaten Tennessee, men han hadde sin sosiale konservatisme og understreking av økonomisk ansvarlig og mindre statlig innblanding til felles med flere av dem som faktisk vant; for eksempel tidligere guvernør Bob Casey jr. i Pennsylvania, Jon Tester fra Montana og den tidligere republikaneren Jim Webb fra Virginia. Etter å ha ristet av seg nederlaget gikk Ford så videre til å bli leder for den sentrumsorienterte demokratiske tenketanken Democratic Leadership Council, som hadde så stor innflytelse på partiet i Bill Clintons og New Democrats’ regjeringstid.

Men her ligger også et av de store problemene når Ford nå vurderer å utfordre Gillibrand i New York. Som NPRs politiske kommentator Ken Rudin aldri blir lei av å påpeke, har New York ikke nødvendigvis store motforestillinger mot å velge kjente mennesker utenfra til senator – Robert F. Kennedy og Hillary Clinton er nærliggende eksempler, og også den politisk uerfarne Caroline Kennedy tiltrakk seg stor interesse – men de må helst være stødige liberalere. Det finnes betydelig rom til å utfordre Kirsten Gillibrand på hennes venstre side. Mens hun satt i Representantenes Hus inntok hun en rekke standpunkter, særlig i våpen- og sosiale spørsmål, som lå til høyre for demokratenes grasrotvelgere, men hun har arbeidet målbevisst for å slette sporene etter seg. National Rifle Association får et stadig mer anstrengt forhold til henne, og hun har tatt til orde for å åpne høring for å få omgjort Forsvarets omstridte ‘don’t ask don’t tell’-regel, som gjør at åpent homofile soldater blir avskjediget fra hæren. Å utfordre Gillibrand på dette grunnlaget forutsetter imidlertid at din egen troverdighet i disse spørsmålene selv er udiskutabel. Det er den ikke for Harold Ford jr., som i et slags lanseringsintervju med New York Times har ‘åpnet for å revurdere DADT’ og ’støtter alle våpenbegrensningsforslagene borgermester Michael Bloomberg har innført i New York City’, men som i likhet med Gillibrand har en forhistorie som sier noe annet. Gillibrands store fordel er at hun har hatt et år på å vise kritikerne i praksis at hun har endret holdning, og hun har nå for eksempel fått støtte fra Carolyn McCarthy, som da Gillibrand ble utnevnt lovet å utfordre henne alene basert på våpenspørsmålet. Om så Harold Ford jr. hadde lovet å følge henne standpunkt for standpunkt på sin vei mot venstre vil han ikke kunne oppnå noe bedre enn stemmelikhet. Da er det sannsynligvis Gillibrand som vinner.

Gillibrand har også uttalt seg meget skeptisk om forsøkene på å begrense aborttilgangen, som Bart Stupak (D-Michigan) og Ben Nelson (D-Nebraska) har foreslått i henholdsvis Husets og Senatets helsereformforslag. Hun stemte til slutt for et forslag som inkluderte Nelsons tillegg, fordi det ikke gikk like langt som Stupak. Dersom Ford hadde erklært seg som motstander av reformen av denne grunn, kunne han i det minste hatt en mulighet til å skille seg ut fra Gillibrand. Det kunne også ha hjulpet ham med å redusere frykten for at han vil stemme for abortbegrensninger hvis han skulle bli senator Men når Ford faktisk har sagt at han ville ha stemt imot helsereformen, er det fordi han mener den legger for store økonomiske byrder på New York. Det er helt i tråd med hva han mente dengang han var en økonomisk konservativ kongressrepresentant, men det er neppe et standpunkt som vil virke særlig forlokkende på partiaktivistene. Mens dette skrives kjemper partiapparatet en innbitt kamp for å vinne det overraskende jevne suppleringsvalget i Massachusetts og sikre at Martha Coakley kan avlegge den sekstiende stemmen for reformforslaget når det skal igjennom Senatet på nytt. Da er det neppe et sjakktrekk av Ford å smykke seg med at han ville bidratt til å skyte ned en av de største seirene for liberale ideer siden Lyndon Johnsons Great Society.

Nettopp fordi Fordi konsekvent nekter å plassere seg ideologisk til venstre for Gillibrand, samtidig som han altså metodisk forsøker å ta avstand fra sine tidligere konservative standpunkter, framstår argumentasjonen for hvorfor det er nødvendig å istedet satse på ham som uklar. Så vidt jeg kan se, koker det ned til at det er en uting at en utpekt senator ikke skal ha en utfordrer når hun skal møte velgerne første gang. Og da er jeg, etter å ha sagt meg enig med Chris Cillizza i at det tyder på at Ford ikke nødvendigvis forventer å vinne, men heller vil gjøre seg aktuell for en senere nominasjon, tilbake ved rollene til Obama og Schumer. Særlig seniorsenatorens posisjon som uoffisiell livvakt for Gillibrands politiske framtid kan ha provosert Ford så mye at sjansene for at han til slutt utfordrer henne faktisk er blitt større.

Men jeg ser ingen grunn til å tro at hun ikke kommer til å gå seirende ut.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er ikke lett å finne noen som kan tilby litt optimisme på demokratenes vegne, etter at de to siste dagene har budt på meldinger om at ikke mindre enn tre profilerte demokrater har bestemt for ikke å ta gjenvalg i 2010. Men som blant andre tallmaskinen Nate Silver understreker, enda mer enn det handler om hvor vanskelig det vil bli for partiet å komme vinnende ut av midtveisvalget, handler om den psykologiske effekten. Og timingen kunne ikke vært verre for partiets ledende folk, som allerede sliter med å berolige nervøse kandidater med at valgvinden absolutt kan snu tilbake i deres retning før november. Det snakkes om et stort gap mellom entusiasmen i partiene på grasrotnivå, og Obamas nødvendige og riktige, men ambisiøse dagsorden, får mye og høylytt kritikk når de folkevalgte besøker velger derhjemme.

Men selv i en slik alvorsstund er situasjonen selvfølgelig sammensatt. Valganalytiker Larry Sabato jr. har sannsynligvis rett i at demokratene nå ikke lenger kan håpe på å bevare sitt 60-40 flertall i Senatet, men alt er altså ikke svart. Jeg har stor respekt for senator Chris Dodd (D, Connecticut) evner som parlamentariker, men for partiets del synes de fleste enige om at hans beslutning om ikke å ta gjenvalg faktisk øker partiets sjanse til å beholdet mandatet hans. Den populære veteranen Richard Blumenthal har allerede bekreftet at han vil stille som Dodds erstatter, og hans eventuelle republikanske motstandere hadde alle sammen basert kampanjene sine på å være anti-Dodd-kandidaten. Dodd er en arbeidshest av dimensjoner og meget mektig i Senatet, men han ble han har også vært mistenkt for å få fordelaktig behandling av forsikringsselskapet Countrywide. Han ble riktignok senere ‘frikjent’ av Senatets etiske panel, men skaden var allerede skjedd i velgernes øyne. Hvis han hadde stilt til gjenvalg ville han etter alle solemerker ha tapt.

Men om Dodds tilbaketrekking i Connecticut kan spinnes som positiv for demokratene, er det en umulig oppgave i North Carolina, hvor den mangeårige senator og tidligere medlem av Huset, Byron Dorgan, heller ikke vil gjenoppstille. Poenget er ikke nødvendigvis (iallfall ikke bare) at et allerede vanskelig midtveisvalg i North Dakota går fra vanskelig til nesten umulig for demokratene (den umåtelig populære republikanske guvernøren John Hoeven skal være så godt som klar til å stille), men at avgjørelsen kom som et sjokk på hele det politiske establishment. Her kommer psykologen inn i bildet: Hvis vi antar at frykten for å tape var i det minste en del av grunnen til at Dorgan sa stopp, er det lite sannsynlig at det virker særlig betryggende på for eksempel Blanche Lincoln fra Arkansas, eller den relativt nyutnevnte Michael Bennet fra Colorado. Og kanskje enda verre i Representantenes Hus, hvor partiet allerede har måttet konstatere en lite bølge av representanter som sier stopp fordi de ikke tror de kan vinne. Eller som i ytterste konsekvens gjør som Alabama-representanten Parker Griffith, som like før jul skiftet side, og nå regner som en del av det republikanske partiet. Det er ennå ikke et år siden senator Arlen Specter (D, Pennsylvania) skiftet til demokratene fordi han ikke lenger hadde tro på republikanerne. Nå virker det lenge siden.

Det at situasjonen ser ekstra mørk ut idag, har imidlertid fått endel kommentatorer til å gå over hverandre i friske spådommer. Det synes å være en gryende enighet særlig blant konservative meningsmakere om at landskapet ser fint ut for republikanerne, men få går heldigvis så langt som Daily Telegraphs Toby Harnden, som like godt spekulerer over om republikanerne kan vinne tilbake senatsflertallet i november. Jeg tror demokratene kommer til å tape seter, men det blir jevnt altfor mange steder til at slike spekulasjoner interessante på det nåværende tidspunkt. De kan stadig vinne seter som idag besittes av republikanere i Ohio, Missouri og New Hampshire (selv om sistnevnte ser stadig vanskeligere ut) for å balansere republikanske framganger, og selv om både North Dakota, Arkansas, og Illinois ser sårbare ut for demokratene, og verken Delaware (hvor republikaneren Mike Castle tvert imot må regnes som favoritt, iallfall inntil Joe Bidens sønn Beau Biden gjør det klart at han vil stille), Nevada eller Colorado ser trygge ut for tiden, er framtida vanskelig å spå.

Særlig to ting kan bli avgjørende: Aller viktigst er det at Obama klarer å mobilisere entusiasme på sin egen grasrot, og han må samle støtte både i folket og i eget parti for en offensiv politikk som i det minste legger grunnlaget for lavere arbeidsløshet. Dernest må demokratene håpe at det uavklarte linjevalget som republikanerne sliter med, mellom moderate og mer ytterliggående kandidater, avgjøres til fordel for de mest høyreorienterte. Disse folkene er riktignok dyktige populister, men de kan også skremme uavhengige velgere som helst vil ha sentrumsløsninger.

Dersom republikanerne bevarer disiplinen, og Obama ikke lykkes i å drive gjennom større deler av sin agenda, kan derimot gå mot et riktig dystert år for demokratene.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Men det er også en annen grunn til at jeg begynte nettopp med Senatets uforlignelige evne til å snakke enhver sak i senk. Dette er, som folk som har fulgt reformdebatten en stund vet, også en av mindretallets treneringsmekanismer; den såkalte filibusteren, som det trengs seksti stemmer for å komme seg rundt. Republikanerne har allerede benyttet filibusteren flere ganger, og ville utvilsomt ikke nøle med å gjøre det igjen dersom det ga dem enda en sjanse til å vise fram sin enhetlige opposisjon mot lovforslaget. Denne lite konstruktive holdningen, og frustrasjon særlig på demokratenes venstrefløy over alle konsesjonene (nei til en offentlig helseforsikringsordning, nei til å gi flere adgang til Medicare osv.) til konservative demokratiske senatorer, har ført til en ny diskusjon om hvorvidt filibusteren bør avskaffes.

Washington Posts umistelige policy wonk og blogger Ezra Klein satte nylig igang diskusjonen med en lengre artikkel, hvor han argumenterte for at filibusteren nå ikke lenger blir brukt som en siste utvei for å sikre at mindretallet kan få lufte sine synspunkter, men istedet som en helt konsekvent måte å nekte avstemninger i en rekke saker på. Kravet til et ekstra stort flertall for å stoppe en filibuster bidrar i tillegg, i følge Klein, til å gi enkeltsenatorer helt urimelig stor makt, og til å spre maktesløshet blant velgerne, fordi makthaverne i Washington D.C. simpelthen nektes å handle i mange av de sakene hvor velgerne krever handling. Resultatet er en udemokratisk, utdatert ordning som øker politikerforakten og reduserer den politiske gjennomføringskraften.

På motsatt side i debatten står for eksempel den høyreorienterte bloggeren Jay Cost. Han leverte i romjula et pragmatisk men varmt forsvar for filibusteren, som han mener er helt i tråd med grunnlovsfedrenes ønske om at makten skal kunne balanseres. Dersom filibusteren forsvinner og det kun kreves simpelt flertall for å få igjennom selv de største sakene, vil ytterpunktene i de politiske partiene få dominere, og risikoen for stadig omstøting av vedtak øker. En slik polarisering ville ikke bare virke fremmedgjørende på velgerne, hevder Cost. Den ville også medføre at de politiske løsningene i Senatet ble dårligere og mindre robuste, fordi de moderate kreftene i begge partier ville bli lettere å avskrive.

For min del forstår jeg Costs argument, men jeg blir ikke overbevist. Det er allerede slik at tidligere speaker og mulig framtidig presidentkandidat Newt Gingrich anbefaler republikanerne å gå til høstens midtveisvalg på å trekke tilbake hele Obamas helsereform. Det virker ikke særlig robust på meg, selv om det selvsagt er mye spill for galleriet (og den hjemlige grasrota) involvert. Jeg antar at Cost mener moderate demokrater når han snakker om moderate senatorer, men jeg er veldig usikker på om de økonomiske gavepakkene Harry Reid sendte til tvilende demokrater fra Nebraska og Louisiana vil bidra særlig positivt til velgernes tillit til det politiske systemet. Noget for noget er alltid uskjønt, og særlig når det er Senatets egne selvpålagte særheter som i det hele tatt gjør det nødvendig.

Demokrater og andre venstreorienterte skal selvsagt passe seg litt i diskusjonen om å avskaffe filibusteren. Det ble et veldig ramaskrik da daværende flertallseder Bill Frist (R, Tennessee) foreslo noe liknende i 2005, etter at George W. Bushs juridiske utnevnelser ble stoppet i Senatet, noe som gjør saken vidåpen for hykleri fra begge sider. Nå er det demokratene, som dengang var imot, som har noe å tjene på å fjerne filibusteren, mens republikanerne, som ønsket å måte å kjøre over opposisjon mens de var i flertall, nå klamrer seg til mindretallets forsvarsverker. Det bør imidlertid ikke stoppe selve diskusjonen om hva som må gjøres, enten man bør redusere kravet til antall stemmer for hver gang et forslag blir votert over, som senator Tom Harkin (D-Iowa) har foreslått, eller begrense hvilke saker som kan blokkeres av en filibuster.

Som Tim Fernholz i det liberale magasinet The American Prospect understreker, vil kampen for å reformere eller avskaffe filibusteren være et langsiktig mål. Endringene bør uansett fases inn, for å sikre at ingen av partiene kan være sikre på hvem som vil tjene på endringen i første omgang. Men før vi kommer så langt har jeg ett ønske til: At vi, når vi snakker om den helsereformen som Senatet nylig vedtok, slutter å snakke som om den ble vedtatt med knapt flertall. Knappest mulige flertall, javisst, ettersom Senatet spiller etter arkaiske regler. Men det er lite som er knapt med et flertall på seksti prosent. Når du gir dem et helt år til å diskutere, trenere og krisemaksimere, inkludert flere måneder med tverrpolitiske forhandlinger i Senatets finanskomite, er det republikanerne, ikke demokratene, som må ta på seg skylda for at flertallet ikke ble enda bredere.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Partier som har lidd valgnederlag og har utsikter til en langvarig opposisjonstilværelse, har som regel tre valg for veien videre. De kan enten riste av seg skuffelsen og holde fram som de har stevnet, i den tro at det først og fremst var presentasjonen av politikken som mislyktes. Alternativt kan de forsøke å appellere til nye velgergrupper ved å tilpasse eller vektlegge politikken på en slik måte at det ikke lenger føles fremmed for velgerne å stemme på partiet. Det siste alternativet springer gjerne ut av en følelse av at partiet har sviktet sine grunnleggende verdier, og fordrer som regel en skjerpelse av den ideologiske profilen for å gjøre partiet mer gjenkjennelig for kjernevelgerne, selv om dette risikere å skremme vekk velgerne som kanskje ikke er enig med partiet i ett og alt.

George W. Bush endte sin andre presidentperiod mistrodd både innenfor og utenfor eget parti, så republikanerne vurderte aldri det første alternativet. Derimot foregår det for tiden en interessant kamp om i hvilken retning partiet skal ta for å vinne tilbake folkets tillit og flertallet i Kongressen. De som mener løsningen ligger i å vise fram et republikansk parti som har rom for flere syn innenfor den store samlebetegnelsen konservatisme, har i disse dager sin paradoksale hærfører i tidligere speaker i Representantenes Hus, Newt Gingrich. Gingrich, som i sin aktive politiske karriere selv var en gjennomført ideologisk kriger, har, alene ved å uttrykke at partiet bør ha plass til moderate politikere Maine-senator Olympia Snowe og Florida-guvernør Charlie Crist. På motsatt side står slike som senator Jim DeMint, en mann som arbeider for at kun kandidater som alle de tre delene av den tradisjonelle Reagan-koalisjonen; sosialt konservative budsjett- og forsvarshauker, skal kunne kalle seg konservative. Denne retningen henter sin energi fra fra anti-skatte- og helseforsikringsbevegelsen, og som stolt løftet fram den tapende konservative kandidaten Doug Hoffman i suppleringsvalget i New York, mener de siste årenes republikanske valgkatastrofer ikke kan forklares med at partiet ble for høyreorientert i forhold til velgerne, men med det ikke var høyreorientert nok. Særlig i den økonomiske politikken har de vanskelig for å se forskjell på George W. Bush og Barack Obama.

Begge sider kan argumentere for at deres strategi er den rette for partiet. De som er opptatt av at partiet skal være åpent for alle som bekjenner seg til en form for konservatisme henviser til at Bob McDonnell og Chris Christie vant guvernørvalgene i Virginia og New Jersey ikke fordi de vektla sosialkonservatisme, men fordi de lot denne komme i bakgrunnen i forhold til spørsmål som skatt, arbeidsplasser og offentlig pengebruk. På den andre siden henviser de høyreorienterte aktivistene, manet til kamp av nasjonale profiler som Sarah Palin, til at Doug Hoffman kunne vunnet valget i New York hvis ikke partiet istedet hadde nominert en liberal kandidat, som endte opp med å tiltrekke seg fem-seks prosent av stemmene, etter å ha trukket seg fra valgkampen. Men uansett hvilken strategien som til slutt vinner fram; den gjensidige optimismen baserer seg på en overbevisninng om velgerne vil bruke mellomvalget neste år til å avvise Barack Obamas ‘liberale aktivisme’. Det er ikke sikkert de har rett, men særlig for høyrefløyen er det særlig denne forståelsen som i det hele tatt gjør dem relevante.

Derfor er de også beredt til å smi mens jernet er varmt. En gruppe medlemmer av det som kan kalles republikanernes landsstyre (Republican National Committee) har fremmet en resolusjon i ti punkter som skal slå fast hvilken politikk det er forventet at partiets kandidater slutter seg til. Kandidater som er uenig med partiet i mer enn tre av disse punktene – på lista står blant annet motstand mot skattelettelser og budsjettunderskudd, støtte til Defense of Marriage Act og støtte til troppeopptrapping i Afghanistan -vil ikke møtte verken politisk eller økonomisk drahjelp fra partiet. Det interessante ligger ikke nødvendigvis i selve punktene, som det er meget bred tilslutning til i partiet, men i at en slik lakmustest blir foreslått i det hele tatt. Reagans gamle ord om nødvendigheten av å omfavne republikanere som kanskje bare var enig med dem i åtti prosent av sakene er nå tolket inn i det absolutte. Det kan i neste omgang bli en utfordring både for Kelly Ayotte, sentatskandidat fra New Hampshire, og Charlie Crist, guvernør og senatskandidat fra Florida, som begge risikerer å få en utfordrer fra høyre i de republikanske nominasjonsvalgene.

Partidisiplinen i amerikanske partier er nokså løs, og partiene har heller ikke på langt nær like detaljerte eller bindende politiske programmer som vi er vant til her hjemme. Dette gir betydelig manøvreringsrom for den enkelte kandidat. Nettopp dette manøvreringsrommet er det høyrefløyen nå ønsker å snevre inn. Ettersom deres analyse går ut på at partiets nedtur de siste årene skyldes at velgerne ikke kjente dem igjen som landets ledende konservative kraft, må partiet nå kunne kreve at kandidater som vil markedsføre seg som republikanere også underordner seg noen konkrete politiske hensyn. Problemet er bare at denne analysen, dersom backlashet mot Obama er mildere enn de håper, kan vise seg å støte vekk mer moderate og uavhengige velgere. Demokratenes suksess på republikanernes bekostning har mange stedet kommet nettopp fordi de har rekruttert fra et bredere ideologisk grunnlag, og ikke stilt slike renhetskrav som mange republikanere nå ønsker. Jim Webb og Mark Warner fra Virginia, Bob Casey jr. (Pennsylvania, Jon Tester (Montana) og Claire McCaskill (Missouri) er alle demokrater, men flere av dem av det konservative slaget. Det har gjort dem istand til å vinne i forholdsvis konservative delstater. Spørsmålet er om republikanerne nå er iferd med å male seg inn i et hjørnet som kan gjøre dem uaktuelle i mange av de statene i nordøst og i midtvesten hvor de er avhengige av framgang for å redusere det demokratiske flertallet.

Når det er sagt, så er det ikke bare hos republikanerne det foregår en ideologisk kamp for tiden. Obamas helsereform er stadig i trøbbel, selv om man nylig klarte å samle tilstrekkelig mange stemmer til å starte debatten om forslaget. En standhaftig trio av demokrater – Blanche Lincoln (Arkansas), Mary Landrieu (Louisiana) og Ben Nelson (Nebraska) – har erklært at de er bastant imot ethvert lovforslag som inneholder en offentlig helseforsikringsordning, og den uavhengige Joe Lieberman (Connecticut) gjentar for alle som vil høre på at han gjerne blokkerer forslaget på dette grunnlaget. Og i utgangspunktet skal dette tas på dypeste alvor. Faller bare en av dem ned på nei, stopper hele prosessen. Jeg tror ikke det går så langt, fordi flertallsleder Harry Reid (Nevada) til slutt erstatter sin versjon av den offentlige forsikringsordningen med en trigger-mekanisme som skyter den ut i tid, men inntil så skjer vil knivene slipes på demokratenes venstrefløy. Nå snakker jeg ikke først og fremst om at senatorer som den uavhengige Bernie Sanders (Vermont) og Jay Rockefeller (West Virginia) truer med å stemme mot et slikt utvannet lovforslag, men derimot på at mennesker i aktivistmiljøene ønsker å straffe konservative demokrater dersom de stiller seg i veien for reform. Aktivistene rundt den innflytelsesrike bloggen firedoglake har truet med å finne en utfordrer til Blanche Lincoln i Arkansas, og diskusjonen om hvorvidt Lieberman bør beholde statuspostene sine i partiet dersom han fortsetter å sabotere dets agenda vil garantert blusse opp igjen.

Utfordringen for begge partier er at denne konfliktlinjen ikke kommer til å forsvinne med det første, uansett hvilken skjebne helsereformen får.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dette er historisk, het det i Barack Obamas korte facebook-melding som respons på nyheten om at Representantenes Hus sent lørdag kveld amerikansk tid, vedtok en omfattende helsereform. Presidenten har rett, og det er grunn til å glede seg over at 220 representanter til slutt stemte for reformforslaget. Selv om det var jevnt. Selv om det har store mangler. Selv om det ikke er dette lovforslaget Obama kommer til å signere, forhåpentligvis en eller annen gang før jul.

I mange måneder har det aller meste av oppmerksomheten i helsedebatten vært rettet mot Senatet. Det har vært gode grunner til det: Ikke bare har Senatet flere obstruksjonstaktikker og mer egenrådige medlemmer; det er også uvergerlig enklere å fortelle historier om vesentlige politiske innvendinger med utgangspunkt i en enkelt gjenstridig senator – la oss si Connecticuts Joe Lieberman – enn ved å henvise til hele fraksjoner blant Kongressens demokrater. Svakheten med en slik tilnærming, som The New Republics Jon Cohn påpeker idag, og som undertegnede uten tvil selv har ligget under for, har ikke bare vært at vi har forutsatt at Husets lovforslag til syvende og sist vil måtte vike plassen for Senatets versjon. Den har også undervurdert hvilken enorm oppgave det har vært å holde sammen på hele den demokratiske gruppas motstridende interesser, særlig i møte med en steinsolid nei-blokk fra republikanerne.

Noe av dette har også vært intendert fra Husets side. Få demokrater fra utsatte valgdistrikter ville risikere å måtte stemme for en kontroversiell, mer liberal helseplan, for så bare å se at Senatet gikk i en helt annen retning, eller kanskje ikke kom til å vedta noe som helst. Etter at komitebehandlingen i Huset var ferdig i august, gikk derfor i ventemodus, i påvente av at Senatets finanskomite endelig skulle gjøre seg ferdig, og slik gi signaler om hva som i siste ende kan ende opp som forhandlingsgrunnlag når Huset og Senatet skal lage et endelig kompromissforslag. Som jeg var inne på for noen uker siden, kan forslaget fra Senatets flertallsleder Harry Reid (D-Nevada) om å inkludere en versjon av venstrefløyens ønskede offentlige helseforsikringsordning, ha gitt Nancy Pelosi større handlingsrom. Ettersom det stadig er en mulighet for at begge kamre kan komme til å vedta offentlige ordninger, var det ikke lenger like maktpåliggende for Pelosi å insistere på den mest omseggripende ordningen i Husets lovforslag. Men som situasjonen ofte er i spørsmål som er så komplekse som dette, betydde det ikke nødvendigvis at jobben hennes ble så mye enklere. Snarere ga det de mer konservative demokratene anledning til å flytte sin oppmerksomhet til andre upopulære sider ved forslaget. Noen av dem er ekstrent opptatt av å forhindre den minste forestilling om at ulovlige innvandrere kan skaffe seg forsikring, men enda viktigere var det å gjøre det umulig for medlemmer av den offentlige helseforsikringsordningen å bruke offentlige penger på forsikringspoliser som også dekker abortinngrep. Mot sin egen vilje og overbevisning, og til sterke protester fra aborttilhengere i egne rekker, måtte Pelosi derfor godta at konservative demokrater av samvitiighetsgrunner fikk lov til å foreslå (og fikk vedtatt, med klart flertall) at offentlige penger ikke kan brukes til å finansiere aborter.

Som de fleste andre øvelser i praktisk politikk, var det ikke et vakkert skue. Men avstemningen skulle vise at endringen trolig var avgjørende viktig for det positive utfallet. Demokratene kunne tåle opp mot førti nei-stemmer i egne rekker, og den endelige opptellingen viste til slutt 39. Men da hadde Pelosi ikke bare fått med seg en håndfull usikre demokrater, men også en enkelt republikansk representant. Anh Cao, moderat republikaner og abortmotstander, representerer et tradisjonelt meget demokratisk-dominert valgdistrikt i Louisiana, og bestemte seg altså i siste øyeblikk for å gi lovforslaget et skinn av tverrpolitisk enighet. Cao har riktignok hele tiden nektet å utelukke at han til slutt kunne gå sammen med demokratene og stemme, men det var likevel en stor overraskelse. Det gjør altså ikke lovforslaget verken mer eller mindre tverrpolitisk samlende enn forslaget fra Senatets finanskomite, men for dem som ikke har noe imot skadefryd, kan glede seg over at Cao samtidig tok hull på den republikanske innpiskeren Eric Cantors retoriske poeng om at ‘det eneste tverrpolitiske ved dette forslaget, er at mange demokrater vil stemme sammen med republikanerne for å felle Nancy Pelosis helsereform’.

Dermed er vi der – igjen – at Washingtons øyne er rettet mot Harry Reid. Og etter Husets gjennombrudd har presset på ham økt ytterligere. Dette er det selvsagt også en rekke moderate demokrater som vet å utnytte. Jeg har tidligere skrevet at jeg nok innerst inne forventer at Reid kommer til å gå for en mindre ambisiøs reformpakke enn den han foreløpig har lagt fram, og de foregående to ukene har ikke styrket meg i troen på at en offentlig forsikringsordning kan overleve en avstemning i Senatet. Den kasserte demokraten Joe Lieberman har til alt overmål signalisert at han kan slutte seg til republikanerne for å blokkere en avstemning enn så lenge forslaget inneholder en eller annen form for offentlig ordning. Det er oppløftende at ingen andre selverklærte moderate senatorer – ikke Evan Bayh (Indiana), ikke Ben Nelson (Nebraska), ikke Mary Landrieu (Louisiana), Mark Pryor eller Blanche Lincoln (begge Arkansas) – har sagt det samme, og jeg registrerer også at noen medier mener at det hele bare er et midlertid utslag av egomassasje fra Liebermans side, men det er fortsatt et åpent spørsmål om Reid tar sjansen på det. Særlig når Obama selv sies å foretrekke å skyve en eventuell offentlig forsikringsordning ut i tid – den såkalte trigger-løsningen, som kun vil utløse en offentlig ordning dersom markedsreformene viser seg utilstrekkelige – fordi den også kan tiltrekke seg støtte fra Maines republikanske senator Olympia Snowe.

Det er mulig å lese Harry Reids uvilje mot å love et ferdig lovforslag innen utgangen av året som en innrømmelse til Snowe av at prosessen har gått for fort fram (en litt underlig påstand, all den tid hele Senatet sto i stampe i månedsvis mens Snowe og finanskomiteens leder Max Baucus kokte ihop et skjørt kompromiss). Uansett har Senatets regelbok så mange absurde treneringsteknikker at det å få selve debatten i gang i løpet av de neste ukene kan bli oppfattet som en bragd i seg selv.

To be continued (in absurdum)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tirsdag er det valg til et utall større og mindre embeter i USA, men særlig fire valg kommer til å bli fulgt med interesse av politiske iakttagere på jakt etter tegn på hvordan merkevaren Barack Obama står seg, ett år etter den historiske valgseieren. Den uavhengige Michael Bloomberg ser ut til å cruise inn til en tredje periode som borgermester, etter at den demokratiske kandidaten har mottatt kun implisitt støtte fra presidenten. Delstatssenator Creigh Deeds (D) ligger an til å bli utklasset av sin republikanske rival, Bob McDonnell, i guvernørvalget i Virginia. Sittende guvernør Jon Corzine er i dødt løp med utfordreren Chris Christie (R) i New Jersey. Og den uavhengige konservative kandidaten Doug Hoffman ligger helt jevnt med demokraten Bill Owens i suppleringsvalget til New Yorks 23. kongressdistrikt.

Finner du noe som skurrer her? Jeg tenker ikke på at New York inntil dette valget hadde en valglov som forhindret borgermesteren til å stille gjenvalg mer enn en gang. Bloomberg klarte faktisk å overbevise maktspillerne i rådhuset om at han var så uunværlig – og dessuten uslåelig – at han fortjener en sjanse til å vinne for tredje gang. For å gjøre utfallet minst mulig spennende, har han dessuten brukt like mye penger på sin gjenvalgskampanje som John McCain brukte på sin presidentkampanje ifjor høst. Det er ikke Bloomberg vi er ute etter her.

Det er heller ingen ting spesielt oppsiktsvekkende over at McDonnell etter all sannsynlighet seiler inn til en komfortabel seier i Virginia. Staten har de siste mange årene hatt en tendens til å velge guvernør fra partiet som er i opposisjon til Det Hvite Hus, og årets kampanje fra Creigh Deeds har i tillegg vært oppsiktsvekkende dårlig gjennomført. Deeds har, trolig på grunn av en fornemmelse av at Obama og den store og kostbare nasjonale politiske agendaen hans ikke er særlig populær i Virginia, brukt store deler av tiden på å markere avstand til presidenten. Jeg er ikke overbevist om at det var en smart strategi i utgangspunktet, men den blir uansett ikke bedre av at Deeds til slutt måtte henvende seg til Obama for å få ham på besøk likevel. Til slutt kan det eneste han har oppnådd være å så tvil om demokratenes samstemthet i helsereformspørsmålet, ettersom han signaliserte at han gjerne så delstaten benytte seg av muligheten til å stå utenfor en offentlig helseforsikringsordning. Det tålmodige men mislykkede forsøket på stemple McDonnell som en reaksjonær forlengelse av den republikanske kulturkampen, teller liksom ikke som en bedrift.

Det skurrer egentlig ikke i New Jersey, heller. Det måtte i tilfelle være fordi Jon Corzine fortsatt har en meget god sjanse til å vinne. Det skulle virkelig ikke være slik. Før sommeren etter lå han håpløst langt etter, Christie var fremdeles et glansbilde av en løsningsorient korrupsjonsjeger, og ingen snakket om den uavhengige kandidaten Chris Daggett. Velgerne så ut til å ha konkludert, som så mange nasjonale observatører, at dersom New Jersey faktisk er en delstat det er helt umulig å styre, så kunne like gjerne noen andre enn den breikjeftede, upopulære tidligere Wall Street-pengeflytteren Corzine få sjansen. Men selv om Corzine verken er noen stor kommunikator eller noen særlig vellykket guvernør, har en meget klar forståelse for hva som må til for å vinne. I New Jersey betydde det to ting. For det første en vilje til å bruke så mye penger som nødvendig fra hans store privatformue, og for det andre å gjøre Christie like upopulær som Corzine selv. Christies absolutte motvilje mot å komme med politiske løsningsforslag for den skakkjørte delstaten, og appellen til ingen-av-de-to-andre-kandidaten Chris Daggett, kan være nøyaktig det Corzine trenger for å vinne en knapp pluralitetsseier. Men uansett hvor overraskende en Corzine-seier måtte være, midt i en dyp økonomisk krise, er det lite nytt i at New Jersey-velgerne bruker langt tid på å bestemme seg for at de til syvende og sist følger delstatens generelle demokratisk-vennlige tendens.

Så da står vi tilbake med kongressvalget i NY-23. Jeg er generelt skeptisk til å bruke enkeltresultater til å spekulere om hvor den nasjonale politiske vinden blåser, men hvis NY-23 kan brukes til noe som helst, er det antagelig for å forstå hvordan tilstanden for tiden er i det republikanske partiet. Borgerkrigen om veien videre trenger ikke bare resultere i at velgerne på tirsdag velger en demokrat til Kongressen for første gang, men kan også innvarsle en langvarig konflikt mellom partieliten, som vil gjøre den republikanske koalisjonen bredere og mindre av ideologiske syretester, og den ideologiske rene og ranke grasrota.

Førstnevnte, representert ved blant andre New Yorks republikanske parti, republikanernes nasjonalkomite ved leder Michael Steele, og tidligere speaker i Representantenes Hus, Newt Gingrich, støttet inntil lørdag partiets kandidat, Dede Scozzafava. En skulle kanskje tro at det var ukontroversielt, men Scozzafava er en så utypisk republikaner – for fagforeninger, homoer og abortrettigheter – at alt snakket om en bredere republikansk koalisjon hørtes mer ut som et svik blant konservative aktivister. Mange av dem engasjerte seg istedet på vegne av den beinhardt sosial- og -fiskalkonservative Doug Hoffman, som lot seg nominere for Conservative Party etter å ha tapt den republikanske nominasjonen til Scozzafava. Mens Gingrich, selvutnevnt tenker, frittgående synser og mulig presidentkandidat i 2012, hadde insistert på at utvelgelsen av Scozzafava måtte respekteres av hensyn til New York-partiet, kastet en håndfull andre konservative flammekastere – Alaskas Sarah Palin, Arkansas’ Mike Huckabee, Minnesotas Tim Pawlenty – med lang avstand til stedet der saken faktisk avgjøres, men stor vilje til å smiske med en viktig velgergruppe i forkant av 2012, seg inn på Hoffmanns side. Det skremmende er imidlertid at det virket: Etter å ha laget tilstrekkelig støy til at de konservative velgerne delte seg mellom Scozzafava og Hoffman i meningsmålingene – som nå viste demokraten Owens foran dem begge – endte det hele faktisk med at Scozzafava trakk sitt kandidatur, av hensyn til partiet.

Men det stopper heller ikke der. Ikveld kommer det nemlig melding om at Scozzafava har går ut med støtte til Owens, på bekostning av Hoffman. Om det gjør noen forskjell er usikkert, ettersom en stor del av de uavhengige velgerne som har sagt de ville stemme på henne har sagt at de har Hoffman som andrevalg, men ingenting kunne gjort riften hos republikanerne tydeligere. Kjeppjagingen av den moderate Scozzafava er en delseier som kan øke selvtilliten til den absolutte høyrefløyen, uavhengig av om Hoffman trekker det lengste strået på tirsdag. Partiet risikerer å lukke seg fullstendig rundt seg selv – eller, ironisk nok, rundt Doug Hoffman – med den konsekvens at ikke en eneste moderat republikaner, hvor som helst i landet, kan føle seg trygg mot å få en primærvalgutfordrer til høyre for seg.

Derfor kan tirsdagens valg i ytterste konsekvens fortelle oss mer om republikanerne enn om Barack Obama.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ukas kommentar skulle egentlig handle om de forestående guvernørvalgene i Virginia og New Jersey, som kommer til å analyseres ihjel på jakt etter tegn på folkemeningen om Barack Obama. Så også på denne plass, men ikke denne uka. Det sørget Senatets flertallsleder Harry Reid for, i det som kan – og jeg understreker, kan – være en av de viktigste vendepunktene så langt i debatten om helsereform. Omtrent samtidig som speaker i Representantenes Hus, Nancy Pelosi, støtte på nye problemer med å samle sine tropper bak den mest vidtrekkende offentlige helseforsikringsordningen, lot Reid og hans nærmest samarbeidspartnere det bli kjent at han heller mot å inkludere en eller annen form for offentlig ordning i det lovforslaget Senatet skal ta stilling til. Dette har tidligere vært avskrevet som usannsynlig – også av undertegnede – og har inngått som en betydelig del av Pelosis argumentasjon for hvorvidt Huset måtte inkludere en slik ordning. Dersom begge kamre til slutt ender opp med å vedta en versjon av det som i den amerikanske debatten heter the public option – en offentlig administert ordning som skal fange opp dem som ikke har forsikring gjennom arbeidsplassen, cirka 20 millioner mennesker – kan det forandre hele diskusjonen radikalt.

Likevel er det på sin plass å ta en hel rekke forbehold. Det første handler om den typen forsikringsordning senatsdemokratene nå vurderer. Det er snakk om en såkalt opt-out-løsning, hvor det etablert en nasjonal ordning, som ikke er obligatorisk for alle stater. Det gir demokratene en mulighet til å bevise at konkurranse fra en offentlig ordning faktisk kan redusere kostnader og prisen for forbrukerne, samtidig som konservative, republikansk styrte stater, får anledning til å velge bort å delta i programmet. I en norsk kontekst, med sterkt fokust på sentralt bestemte rettigheter høres en slik løsning selvsagt underlig ut, men fra dem som ønsker den velkommen, blir det argumentert med at den passer utmerket til den desentraliserte amerikanske styringsstrukturen. Ulempen er selvsagt at en slik argumentasjon i neste omgang gjør dem sårbare for republikansk kritikk av hvorfor prinsippet ikke snus på hodet: I steden for at delstaten aktivt må vedta at de ikke ønsker å være en del av en nasjonal ordning, burde de statene som ønsker det, ha anledning til å melde seg inn. Men republikanerne primærsynspunkt er selvsagt fortsatt at de ikke ønsker en offentlig ordning i det hele tatt.

Det vil si, alle bortsett fra en. Og da er vi framme ved forbehold nummer to. Olympia Snowe (R-Maine) var den eneste som stemte for helsereformforslaget til Max Baucus i Senatets finanskomite, og hun har ikke uttalt seg totalt avvisende til selve tanken bak en offentlig ordning. Det vesentlige for Snowe har vært at alle andre alternativer skal være utprøvd først. Derfor har han snakket varmt om en såkalt trigger-funksjon, som er ment å skulle etablere offentlige ordninger i den enkelte delstat etter en viss tid (for eksempel fem år), dersom de andre tiltakene ikke viser seg å gjøre helseforsikring allment tilgjengelig. Men opt-out-løsningen, som så langt jeg har forstått er foreslått av senatorene Thomas Carper (D-Delaware) og Chuck Schumer (D-NY), risikerer å gå på tvers av Snowes ønsker, fordi den altså vil etablere en offentlig ordning som et utgangspunkt. Dersom Reid skal gå for denne løsningen må det antagelig være fordi han tror den har større sjanse for å holde orden i demokratenes egne rekker enn det Snowes vente-og-se-forslag har. Ettersom det er mange av de samme demokratene, som Ben Nelson (Nebraska), Evan Bayh (Indiana), Mary Landrieu (Louisiana) og Blanche Lincoln (Arkansas) som er skeptiske til begge forslagene, er det fortsatt meget mulig at Reid til slutt vil lande på at Snowe er hans sikreste kort. Den mest kontroversielle delen av reformpakken blir tatt av bordet, og Reid beholder, visstnok i tråd med Obamas ønsker, et skinn av tverrpolitisk enighet, dersom Snowe ender opp med å stemme ja.

Jeg har tidligere gitt klart uttrykk for at jeg foretrekker det amerikanerne kaller single payer – et skattefinansiert helsevesen -, og at jeg, ettersom dette ikke er et aktuelt alternativ sterkt ønsker at Kongressen vedtar en offentlig helseforsikringsordning (med eller uten trigger eller opt-out) . Kun dersom heller ikke dette lar seg gjøre vil jeg være fornøyd med en reform som likner på den finanskomiteen nylig vedtok. Jeg understreker dette for å hvorfor jeg er såpass entusiastisk over utviklingen i Senatet. Denne utviklingen er også viktig for Huset, fordi signalene fra Reid – dersom de fører til et vedtak med en offentlig ordning – gir betydelig mer handlingsrom for Pelosi. Så lenge Huset så ut til å være alene om å ville vedta noe slikt, var presset tungt på Pelosi for at hun skulle kunne bruke Husets vedtak som en brekkstang for en offentlig ordning i de endelige forhandlingene med Senatet. Nå er muligheten der for at hun kan gå med på en mindre vidtrekkende pakke i Huset, fordi det samlede forhandlingsgrunnlaget i begge kamre ser bedre ut enn på lenge.

Ingen er i tvil om at Huset kommer til å vedta en eller annen form for offentlig ordning. Spørsmålet er snarere hvilke konkurransevilkår den skal få i forhold til private tilbydere. Den mest liberale versjonen, som blant andre Pelosi selv foretrekker, vil gi det offentlige anledning til å bestemme hvordan leger og sykehus skal kompenseres, mens en mer moderat versjonen vil la dette bli opp til forhandlinger, på samme måte som private aktører gjør idag. Men uansett om Pelosi stadig har uker med forhandlinger, trusler og overbevisningsarbeid igjen å gjøre, fikk hennes foretrukne løsning utvilsomt en vitamininnsprøytning denne uka, da Kongressens budsjettkontor meldte at selv den mest liberale versjonen ikke ville øke budsjettunderskuddet, regnet over en periode på ti år.

Det mest sannsynlige akkurat er antagelig fortsatt at diskusjonen før eller senere slår seg til ro omtrent der den var før denne uka, med et forslag med en offentlig forsikringsordning fra Representantenes Hus, og et uten fra Senatet, men det at alt ennå er uvisst kan faktisk vise seg å være et positivt tegn for Obamas innenrikspolitiske hovedsak.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende