No Surface, All Feeling

Så kom folketingsvalgkampen endelig. Statsminister Lars Løkke Rasmussen (V) kaller danskene til valg 15. september, og ifølge finansminister Claus Hjorth Fredriksen (V) er det stadig fordi “luften skal renses” på Christiansborg. Foruten å være nøyaktig den samme formuleringen som daværende statsminister Anders Fogh Rasmussen brukte da han utskrev valget i 2007, illustrerer den utmerket godt hvorfor den borgerlige regjeringen begynner valgkampen på defensiven. Politiken kan i en bakgrunnsartikkel i dag fortelle om dyp splittelse ikke bare mellom regjeringspartiene Venstre og Det Konservative Folkeparti på den ene siden og støttepartiet Dansk Folkeparti på den andre, men også mellom regjeringens to sterke menn, partilederne Lars Løkke og Lars Barfoed (K). Og den direkte bakgrunnen for valget er endatil at det det tidligere så driftssikre, om enn ikke alltid stillegående, samarbeidet mellom regjeringspartiene og DF har knaket i sammenføyningene. Derfor lot det seg ikke gjøre å forhandle fram en vekstpakke nå, og samtidig rekke å utskrive valg før Folketingets åpning tidlig i oktober. På veien dit gjorde Løkke en mengde fotfeil som har forsuret samarbeidsklimaet i en konstellasjon som virker sliten av å ha delt makten i Danmark mellom seg i ti år.

På opposisjonsbenkene kribler det derimot av valgiver og optimisme, på tross av dårlige økonomiske tider, mange uavklarte politiske spørsmål, og meningsmålinger som igjen viser at regjeringspartiene knapper inn på forspranget. Socialdemokraternes statsministerkandidat Helle Thorning-Schmidt vet at jo mindre som skjer i valgkampen, jo større er sjansen for at hun får oppfylt statsministerdrømmen. Samarbeidspartneren Villy Søvndal fra Socialistisk Folkeparti vet likeledes at dette er et alt-eller-ingenting-valg. Som avisa Information påpeker i en sober analyse på valgkampens første dag, er hans posisjon like utsatt som Thornings. Det er kun utsiktene til en historisk regjeringsdeltagelse som har holdt partiets venstrefløy i ro mens Søvndal har flyttet SF lenger og lenger inn på Socialdemokraternes enemerker. Lykkes det ikke, etter to år med sammenhengende ledelse på meningsmålingene, kan framtida bli ubehagelig. Også selv om SF foreløpig har kommet fra høyredreiningen uten alvorlige skrammer i meningsmålingene.

Den siste brikken i opposisjonens puslespill er Det Radikale Venstre, det liberale sentrumspartiet som etter et tiårs ørkenvandring og partisplittelse igjen øyner en vei til makten. Selv om hun peker på Helle Thorning som statsminister, inngikk R-leder Margrete Vestager med stolthet forlik med de borgerlige om reform av tidligpensjonsordningen før sommeren, og ble umiddelbart belønnet med økt oppslutning. Nå sitter De Radikale med nøkkelen til regjeringsskifte på de aller fleste måter. Det er her tendensene til politisk splittelse i opposisjonen finnes. Det tette parløpet mellom S og SF har sveiset disse partiene sammen, men også økt avstanden til De Radikale, både personlig og politisk. Etterlønnsreformen er nevnt, men vi kunne også nevnt forholdet til boligskatten, hvor S og SF har uttrykt støtte til store deler av de borgerliges plan, stikk i strid med De Radikales ønsker. I tillegg kommer ett siste, fundamentalt usikkerhetsmoment, nemlig hvilken regjering Danmark kommer til å få, dersom sentrum-venstre vinner. S og SF har invitert De Radikale inn i regjeringssamarbeidet flerfoldige ganger, men kun valgresultatet kan avgjøre om uenighetene kan overkommes i regjering eller i folketingssalen.

Til slutt, noen flere ord om den borgerlige blokken. Politikens lederskribenter Kristian Madsen og Lars Trier Mogensen sier idag at et nytt mandat for Løkke-regjeringen ville være det største comebacket i dansk politisk historie. Det gir oss en anelse om hvilke odds han har. Det ser under enhver omstendighet ut som om styrkeforholdet i den borgerlige blokken vil endre seg. Mens Venstre og Dansk Folkeparti ligger omtrent på nivå med forrige valg, i alle fall på de mest optimismebringende meningsmålingene, gjør De Konservatives nær halvering at en ny borgerlig regjering også må søke støtte hos Liberal Alliance. Det paradoksale med en slik situasjon er imidlertid at den kan innebære en styrking av De Konservatives merkesaker i regjeringen, på bekostning av DFs. DF har til nå for eksempel vært et bolverk mot Ks stadige krav om skattelettelser og privatisering. Begge deler står høyt på prioriteringslista til Liberal Alliance, det Lazarus-lignende høyrepartiet som begynte sin folketingshistorie som et borgerlig sentrumsalternativ under navnet Ny Alliance i 2007, bare for å oppleve avskalling, politiske nekrologer og gjenoppstandelse som liberalismens førstelinje i respns på manglende K-gjennomslag etter kommunnalvalget i 2009.

Tre uker er kort tid, men det er lang tid i politikk. De smarte pengene ligger foreløpig på at det skal noe nær et mirakel til for at ikke den borgerlige regjeringens dager er talte. Men hvis dansk politikk har lært en eneste lekse, så er det at den ikke er hjemme før alle stemmene er talt opp. Vi gleder oss til valget, og kommer tilbake med mer.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Den andre offisielle presidentkandidatdebatten blant republikanerne i New Hampshire natt til torsdag, fortalte oss hovedsakelig to ting. For det første, at kongressrepresentanten Michele Bachmann fra Minnesota nå formelt er kandidat. Det var ikke en overraskelse i seg selv, men det inntil for bare noen uker siden var planen stadig at hun skulle bestemme seg i løpet av juni-juli. Når hun nå er inne, er hun umiddelbart en outsider til seieren i nominasjonsvalget i Iowa. For det andre, ble det tindrende klart for de fleste at tidligere Minnesota-guvernør Tim Pawlenty ennå ikke helt har bestemt seg for hvordan han skal posisjonere seg vis-a-vis feltets antatte forhåndsfavoritt, tidligere Massachusetts-guvernør Mitt Romney, som sammen med Bachmann får flest førstepremier fra kommentariatet i dag. (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Min stadige argumentasjon for at republikanernes satser på en 2012-strategi basert på en refleksmessig motstand mot alt president Obama til enhver tid måtte være for – det betyr også at man uten blygsel må skifte mening så fort presidenten gjør noe man i utgangspunktet er enig med ham i – kan vise seg å ha undervurdert hvordan det republikanske partiet egentlig fungerer. Jeg er fortsatt ikke i tvil om at dette er hovedframgangsmåten deres for å svekke Obama, men jeg har undervudert hvordan den disiplinen de viser for å undergrave Obama kan bli et tveegget sverd dersom den samme partidisiplinen brukes til å fremme saker som er upopulære blant velgere. (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi er allerede på overtid i forhold til Indiana-guvernør Mitch Daniels tidsplan når det gjelder hans eventuelle presidentkandidatur i 2012. Tidligere Utah-guvernør Jon Huntsman har returnert fra jobben som Obama-administrasjonens Kina-ambassadør, og ventes å ta en avgjørelse i løpet av få uker. Mississippi-guvernør Haley Barbour takket nei for noen uker siden. Newt Gingrich er inne (det går ikke så bra), og både Mitt Romney, Tim Pawlenty og tilmed tidligere Pennsylvania-senator Rick Santorum er i en formell forberedelsesfase. Altså skjer det endelig noe i den republikanske presidentnominasjonsvalgkampen. Men den viktigste beskjeden om 2012 kom direkte på et politisk talkshow. (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Statsminister Lars Løkke Rasmussen (V) fikk sin etterlengtede reform av den danske tidligpensjonsordningen (etterlønnen), og tok dermed et langt steg nærmere å oppfylle sparekravene i sin egen 2020-plan for gjenopprettelse av balansen i dansk økonomien. Det er et fornemt stykke politisk håndverk å få Venstre, Det Konservative Folkeparti, Dansk Folkeparti og Det Radikale Venstre til å trekke i samme retning i dette spørsmålet, særlig ettersom DF gikk inn i forhandlingene med hardnakket motstand mot svekkelser av ordningen. Denne rosen gjelder selv om jeg, av både politisk-substansielle og valgtaktiske årsaker, helst hadde sett at forhandlingene hadde brutt sammen. Når de nå har lykkes, stiller de store krav til hvordan opposisjonslederne i Socialdemokraterne og Socialistisk Folkeparti skal gripe saken an, hvis de ikke vil ende i en spagat som forvirrer velgerne og hardner samarbeidsklimaet på sentrum-venstresiden. (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Uavhengig av om man mener at de kun gjør det situasjonen etter hvert krevde av dem, så spiller Socialdemokraterne og SF høyt, når de nå likevel åpner for forhandlinger om endringer i tidligpensjonen (etterlønnen), dersom det etter valget er flertall både for både etterlønnsreform og en ny regjering. Så seint som for en uke siden skrev vi at en slik snuoperasjon virket nesten umulig. Til det antok vi at særlig Socialdemokraternes nære historie på feltet simpelthen var for smertefull. Statsminister Poul Nyrup Rasmussens (S) garanti mot etterlønnsreform ved valget i 1998 ble brutt ved første anledning, og velgerne tilga aldri løftebruddet. Nå satser venstreblokkens statsministerkandidat Helle Thorning-Schmidt (S) altså på at historien ikke vil gjenta seg. Og skulle hun i verste fall havne i samme situasjon som Nyrup, har hun i det minste sagt ifra på forhånd. (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det gjør direkte vondt å se hvordan Det Radikale Venstre har klart å avspore valgkampen for Socialdemokraterne og Socialistisk Folkeparti. Her burde jeg sikkert ta et steg tilbake, trekke pusten dypt et par-tre ganger, og minne meg selv på at regjeringspartiene og Dansk Folkeparti ennå ikke er enige med De Radikale om en ny velferdsavtale. Men det føles uunngåelig. De Radikales selvforståelse som økonomisk ansvarlig sentrumsparti masseres av både lederskribenter og borgerlige politikere, samtidig som de vet at det ikke er dem, men S og SF som må ta velgerstøyten når avtalen til slutt kommer i havn. Da hjelper det selvsagt også at jeg tviler sterkt på at det de siste månedene på noe tidspunkt egentlig har vært De Radikales mål å gå inn i en ny regjering med S og SF. Det er nok for seint å skifte side, men det er langt fra for seint å vise at R kan være et like kravstort støtteparti for venstresida som DF har vært for de borgerlige. (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi har siden nyttår brukt flere tusen ord på å beskrive strategiske bommerter fra dansk borgerlighet, og høylytt spekulert i om situasjonen i det hele tatt sto til å redde for statsminister Lars Løkke Rasmussen. Dansk Folkepartis tydelige motstand så ut til å parkere reformen av tidligpensjonen (etterlønnen), som var kjernen i hele regjeringens økonomiske gjenopprettingsplan, samtidig som personalpolitikk i både Venstre og Det Konservative Folkparti langsomt kvalte det momentumet regjeringsblokken så ut til å få av statsministerens djerve nyttårstale.

Men, som vi også har påpekt på denne plass, har det de siste ukene kommet betydelig grus i opposisjonens ellers velsmurte maskineri. Socialdemokraterne og Socialistisk Folkeparti har med viten og vilje bundet seg til hverandre i tro på at velgerne ville omfavne et hvert initiativ for å skiftet ut den borgerlige regjeringen. Den samme kalkuleringen har ligget bak forholdet til Det Radikale Venstre. Store deler av grasrota hos Socialdemokraternes sosialliberale regjeringspartner fra 1990-årene får frysninger av tanken på et tett samarbeid med SF, men de får samtidig gledesgrøsninger av utsiktene til ikke bare å parkere DF og den forhatte kontraktpolitikken, men også å gjennomføre en ny redningsoperasjon for dansk økonomi. Partiets selvforståelse er dypt preget av rollen som økonomisk bodyguard for den konservative Schlüter-regjeringen i 1980-årene, og R vet av erfaring at trange tider gir større åpninger for partiets ønskede velferdsreformer.

Problemet er bare at hensynet til regjeringsskifte og økonomisk reformpolitikk er vanskelig å balansere. De Radikale har nærmest gjort avskaffelse av tidligpensjonen til et hjertebarn, men det er et stikk dypt i hjerterøttene på Socialdemokraterne og SF. Det hadde likevel ikke trengt å være så giftig for drømmen om en ny regjeringen, om ikke Lars Løkke hadde insistert på at akkurat nå var tiden til å gjøre opp med den skjøre velferdspolitiske konsensusen fra 2006. Dengang var både De Radikale og Socialdemokraterne med den borgerlige blokken på et forlik som blant annet framrykket høyere pensjonsalder, mens i denne omgang er det kun De Radikale som vil være med. S og SF har i månedsvis forberedt seg på å gjøre den forestående valgkampen til et slag om høyresidens ofring av velferdsstaten. At De Radikale hadde samme holdning som regjeringen til spørsmålet kompliserte selvsagt argumentet en smule, men så lenge partiet insisterte på å peke på S-leder Helle Thorning-Schmidt som statsminister, og meningsmålingene uansett viste klart sentrum-venstre-flertall, var det en motsetning til å leve med, for begge parter.

Det er nå forandret. Motsetningen er blitt tilnærmet ulevelig, og det klare flertallet er borte som dugg for sola. Vel er det ikke mer enn en uke siden en måling for avisa Politiken fikk avisas politiske redaktør Mette Østergaard til å avskrive muligheten for et folketingsvalg før sommeren, men senere i uka ble det klart for alle at så lenge regjeringen mente alvor med å tilby De Radikale etterlønnsreform som premie for inngå velferdsforlik uten Socialdemokraterne på laget, fikk pipa en annen lyd. Og nå gir meningsmålingene også et annet bilde.

Paradokset, for et parti som i alle fall i utgangspunktet ønsker regjeringsskifte, er at det først og fremst er regjeringen som tjener på forhandlingene med De Radikale. For første gang på lang tid minsker gapet mellom de to blokkene, og samtidig har regjeringspartiene endelig lyktes i å utstille de store uenighetene internt i rød blokk. Før forhandlingene tok helgepause antok de fleste kommentatorer at De Radikale ville inngå et begrenset forlik med regjeringen for å avskaffe etterlønnen, og at statsministeren deretter ville utskrive nyvalg for å innkassere svekkelsen av opposisjonens enhet.

Jeg vet ikke om det er så enkelt – vi vet ennå ikke sikkert om De Radikale til slutt går for en avtale – men et slikt utfall kan vanskelig love godt for opposisjonen. Hvis De Radikale etter en valgseier for sentrum-venstre binder seg til sammen med de borgerlige å stemme igjennom fundamentet for en økonomisk politikk som Socialdemokraterne og SF er loddrett imot, er det vanskelig å forstå hvordan en ny regjering i det hele tatt kan stables på beina. Danmark har en tradisjon for regjeringer som tåler å bli overkjørt av Folketinget – De Radikale var selv med på å føre en alternativ utenrikspolitikk sammen med venstresida i 1980-årene, men den økonomiske politikken er noe langt mer alvorlig.

Derfor er det også tilløp til panikk hos Socialdemokraterne og SF. SFs gruppeleder Ole Sohn anser De Radikales fraternisering med de borgerlige som et endelig, negativt svar på forespørselen om partiet vil gå inn i en ny regjering, men det er uklart hva han kan gjøre for å få De Radikale igjen til å sette enhet i opposisjonen foran selvhevdelse. Det bør være uaktuelt for S og SF å fire på etterlønnsmotstanden – ikke minst ettersom Socialdemokraterne langt på vei tapte 2001-valget på brutte løfter om ikke å røre etterlønnen – men De Radikale virker for øyeblikket utelukkende interessert i sin egen overlevelse. Ikke ulikt som når De Konservative stadig tar opp skattelettelser som Venstre er imot, og som skaper usikkerhet om regjeringas linje, kan R ha kommet til et punkt hvor den eventuelle velgergevinsten på etterlønnsreform blir viktigere enn regjeringsskifte. Særlig ettersom det er radikal kjernepolitikk som er i spill.

Bortsett fra usikkerheten den er dømt til å skape, blir en slik vurdering lettere å få forstå hvis vi legger til grunn at det viktigste for De Radikale ikke nødvendigvis har vært å komme i regjering selv. Erfaringene med ti års borgerlig styre tilsier at det ligger stor makt i å være parlamentarisk støtteparti for en regjering. Liberal Alliance har allerede vist til Dansk Folkepartis forhandlingsevne overfor regjeringen som argumentet for hvorfor de heller vil være på vippen enn å tre inn i regjeringen, og Politiken siterer en avisredaktør med sympati for De Radikale på noe av det samme: “Vi kan sagtens leve med ikke at være i regering.. Man har mere indflydelse ved at stå udenfor.” Det stemmer kanskje, men det reduserer sanksjonsmulighetene for Socialdemokraterne og SF betydelig. Dette er uansett ikke tiden for å trekke bastante konklusjoner, ettersom statsministeren fort kan benytte sitt ukenlige pressemøte førstkommende tirsdag til å trykke på valgknappen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I mars var det ett år siden president Barack Obama signerte sin store helsereform. Meningsmålingene har ikke beveget seg nevneverdig hvis du spør amerikanerne om de er for eller mot reformen, men for demokratene er det i det minste to oppløftende tendenser. For det første er støtten for å avvikle reformen ofte mindre enn den andelen av velgermassen som sier de er imot den. Det kan tyde på at partiet har lyktes i å overbevise velgerne om at republikanerne – ganske riktig – ikke har noe eget alternativ, eller iallfall ikke et som dekker tilnærmelsesvis like mange av dem som idag er uten helseforsikring. For det andre ser bildet ikke like dystert ut dersom man ser på hvorfor folk oppgir at de er motstandere av reformen. I enkelte meningsmålinger viser det seg nemlig at motstanderblokken skjuler en betydelig andel velgere som sier seg misfornøyde med reformen fordi den ikke går langt nok. De kritiserer den fra venstre. Det kan være godt nytt.

I et partitaktisk perspektiv er hovedutfordringen likevel at det stadig eksisterer et engasjementsgap mellom de to partienes velgere i dette spørsmålet. Republikanske velgeres antipati mot det de nedsettende Obamacare stikker mye dypere og er dermed antatt å ha større mobiliseringspotensiale enn demokratenes positive innstilling. Republikanerne mener at de vant midtveisvalget i 2010 blant annet på sin motstand mot helsereform-motstand, og planen er at det samme skal hjelpe dem i 2012. Alle potensielle presidentkandidater faller over hverandre i sine aggressive forsøk på å fordømme det sentraliserte overgrepet, og hvis tidligere presidentkandidat Mitt Romney ikke vinner nominasjonen i 2012, tror mange (inkludert undertegnede) det vil være fordi han innførte en lov under sin guvernørtid i Massachusetts som er til forveksling lik Obamas reform. Og i mellomtiden kommer republikanerne, som nå sitter med flertallet i Representantenes Hus, til å gjøre sitt ytterste for å underfinansiere de delene av reformen som ennå ikke er trådt i kraft.

President Obama er fullt klar over både meningsmålingene og republikanernes evne til å drive motmobilisering på hans største politiske bragd. Derfor er det så vel oppløftende som nødvendig at han også tar grep for å forsøke å ta innersvingen på kritikerne. Tilsynelatende ligger det en filosofisk uenighet til grunn for den opphissede retorikken mellom demokrater og republikanere. I tillegg til uenighet om hvorvidt amerikanere skal kunne ilegges bøter for ikke å skaffe seg helseforsikring, flagger republikanerne klar og tydelig motstand mot Obamas forsøk på å tre en landsomfattende, sentralisert reform ned over delstatene, for å løse et problem delstatene kan og bør håndtere lokalt. Det er en besnærende diskusjon, fordi den så enkelt trekker opp forskjellen mellom partiene, hvor venstresiden som vanlig tror på overstyring og sosialt entreprenørskap, mens høyresiden stoler på lokaldemokratiet og folks sunne dømmekraft. Mitt Romney har for eksempel gjort dette til sitt hovedankepunkt mot reform, og foreslått at alle statene blir gitt fritak fra den sentrale reform-malen for å eksperimentere seg fram til de løsningene som fungerer lokalt.

Problemet med en slik kritikk er bare at Obama er enig. Romney og flere med ham vil umiddelbart protestere, og hevde at jeg feiltolker kritikken deres. Det er en fundamental forskjell, hevder de, fordi Obama vil sette opp krav til hva en minimumsforsikring må dekke, og hvor mange mennesker som kan bli dekket under reformforslaget, mens republikanerne vil droppe slike rigide virkemidler. (Resultatet er enten en plan som gir helseforsikring til tre millioner – istedet for trettitre millioner – nye brukere, som i motforslaget fra debatten i 2009/10, eller å erstatte Obamacare med ingenting, som i Paul Ryans (R-WI) mye omtalte budsjettforslag.) Men Obama har altså signalisert at han støtte å gi delstatene mulighet til å finne sine egne løsninger, så lenge de omfatter like mange mennesker som hans helsereform, og klarer å holde kostnadene nede. Det er en hodepine for republikanerne, fordi det ikke bare utfordrer dem til faktisk konkret å vise hva som er deres eget alternativ, men også slår ihjel myten om helsereformen som en føderal power grab. Ironien er imidlertid at det godt kan hende at sjansen for å få godkjent en slik framrykking av implementeringsfritaket i helsereformen nå er mindre, ettersom Obama har stått fram som tilhenger. Vi har tidligere skrevet om hvordan det kan virke som om republikanernes strategi foran 2012-valget er å på være imot alt Obama går inn for, av prinsipp.

Uansett; delstatene står klare med sine egne løsninger. Vermont, representert i Senatet ved blant andre den selverklærte sosialisten Bernie Sanders, vedtok denne uka en plan for å gå over til skattefinansiert helsevesen. Guvernør Peter Shumlin gikk til valg på reformen, og har klart å overbevise et klart flertall i begge kamre i delstatsforsamlingen om at en skattefinansiert modell ikke bare vil øke dekningsgraden, men også bidra til å redusere kostnadene sammenlignet med private ordninger. Modellen Vermont nå vil søke om å få innføre, er i hovedsak den samme som venstresiden hos demokratene hele tiden ønsket seg som et utgangspunkt for en nasjonal helsereform, før de ble tvunget til å legge den til side til fordel for å trykke på for en offentlig forsikringsordning som kunne konkurrere med private alternativer. (Heller ikke det ble realisert.)

Det virkelig interessante med Vermonts eksempel, er at man, dersom man til slutt får et fritak, kan få testet ut hvordan modellen fungerer i praksis. Når den først er etablert, må kritikken konkretiseres, og blir den en suksess, må den tas på alvor. Det er slik debatten flytter seg. Ganske raskt etter at Massachusetts satte i verk sin modell, ble det umulig å ikke ta stilling til den når man diskuterte helsereform. Det samme skjer i kjølvannet av Pauls Ryans budsjettplan. Med sitt aggressive snakk om Medicare-privatisering, “dymaniske” skattelettelser og store kutt i offentlige utgifter, har han flyttet debatten til høyre, simpelthen ved å vise til et konkret (om enn feigt og ufullstendig) alternativ.

Også kampen for et annet helsevesen må begynne et sted. Denne uka begynte den i Vermont.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende