No Surface, All Feeling

Dei siste åra har Framstegspartiet arbeidd målretta for å skaffe seg ein utanrikspolitikk, og sjølv om dei framleis meiner at det er unødvendig elitisme å kome med ei tilråding i EU-spørsmålet, så kjem dei gradvis nærare målet sitt. Mellom anna har FrP med taktisk og politisk kløkt plassert seg sjølv i posisjonen som Stortingets klart mest Israel-venlege parti (Israel-venene sjølve vil truleg seie at dei er det einaste Israel-venlege partiet.) Det er også på denne bakgrunnen vi må forstå Siv Jensen seinaste utanrikspolitiske feilsteg. Dei fleste kan sjå at det er unødvendig einsidig å snakke om at Israel står mot ein vondskapens akse i Midtausten, men FrP er trass alt nye i dette spelet. Vi må akseptere at den urøynde gjer nokre enkle feil før ho lærer seg kva som kan seiast og ikkje.

Eg anerkjenner at staten Israel er omgjeven av ei mengd statar som ikkje vil den mykje godt, og eg anerkjenner samstundes Israels soleklare rett til å forsvare sine innbyggjarar mot ytre trugsmål. Men det er ikkje bra når FrP automatisk set likskapsteikn mellom folket i til dømes Syria og Iran og deira politiske leiarskap, slik dei gjer når dei seier at Israel står opp mot vondskapen. Mange menneske i statar som er definerte som fiendar av Israel ønskjer først og fremst fred. Då vert det frekt å ta dei til inntekt for regime som i Syrias og Irans tilfelle både er autoritære og udemokratiske.

FrPs utanrikspolitiske talsmann, Morten Høglund, meiner at utanriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) begår ordkløyveri når han kritiserer bruken av omgrepet vondskapens akse. Det står han sjølvsagt fritt til å meine, men han har heller ikkje det same ansvaret som utanriksministeren har. Støres oppgåve er å syte for at Noregs utanrikspolitiske line er klar, og at Noreg får utnytta det diplomatiske handlingsrommet vi har i det internasjonale samfunn. Og nettopp ordet diplomati er sentralt her. Eg er glad for at den norske regjeringa framleis går inn for dialog med Iran, og eg er glad for at den har hatt ryggrad nok til også å kritisere Israels handtering av krisa i Midtausten. Hadde Framstegspartiets retorikk gjeve gjenklang i verdssamfunnet, hadde alle vegar til ei fredeleg løysing på både denne og andre konfliktar i Midtausten vore permanent stengde. Når sjansen for fred framleis er tilstades, så er det fordi verdssamfunnet ser fleire utvegar enn FrP.

Den borgarlege opposisjonen er i det heile historisk. Det er ironisk at SV måtte kome i regjering for at vi skulle få ein kritisk utanrikspolitisk opposisjon her i landet. Etter å gjennom heile stortingsvalkampen ha sådd tvil om i kva grad grunnpilarane i norsk utanrikspolitikk ligg fast, så har opposisjonen nytta det siste året på å hudflette regjeringa for at den faktisk fører ein utanrikspolitikk som har brei støtte i Stortinget. Høgre og KrF skal ha ros for ikkje å ha kasta seg på køyret frå FrP i denne omgangen, men det fråtek dei ikkje delansvar for at utanriksdebatten i for stor grad vert prega av skuggeboksing og lettkjøpte politiske poeng. Korleis skal folk kunne ta dei alvorleg når dei i framtida kanskje vil reise ein reell debatt?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

This entry was posted on september 4, 2006 at 12:36 pm and is filed under arbeidarpartiet, framstegspartiet, israel, utanriks. You can subscribe via RSS 2.0 feed to this post's comments.