Er Ed Rendell en stor, feit idiot?

Nei, og i alle fall ikke av samme grunner som Al Franken (som ennå ikke (!) er erklært som den neste senatoren fra Minnesota) i sin tid tilla det republikanske partiets korpulente fyrtårn, Rush Limbaugh. Men, likevel; det virket ikke umiddelbart kjempesmart da Pennsylvania-guvernøren i et intervju med en lokal TV-stasjon (og viderebrakt først av  Talking Points Memo og deretter Politico) kunne opplyse om at både nåværende visepresident Joe Biden og ham selv tidligere hadde henvendt seg til delstatens moderate republikanske senator Arlen Specter for å overtale ham til å skifte parti. Vi vet ikke hvor alvorlig ment oppfordringen var, og heller ikke hvor alvorlig den ble tatt av Specter, men det er nettopp dette som gjør kommentaren fra Rendell så underlig. Det blir – i beste fall – ord mot ord, sannsynlig noe enda mindre. Guvernøren framstår fort som en guttunge som har en hemmelighet han ikke for sitt bare liv klarer å holde seg fra å rope ut fra hustakene. Hence, idiotfaktoren.

Nyere amerikansk politisk historie er selvsagt ikke ukjent med partiskifter, og heller ikke med offentlige ordkriger om det samme. Etter at han tapte primærvalgkampen mot George W. Bush i 2000 ble John McCain oppsøkt av framstående demokrater som ville rekruttere ham til den andre siden av salen, og John Kerry har sågar aldri sluttet å påstå at McCain ikke var umiddelbart avvisende til å bli Massachusetts-senatorens visepresidentkandidat i 2004. Men grunnen til at utspillet til Rendell er uklokt, er omtrent den samme som hvorfor kjeklingen mellom Kerry og McCain kan ha vært kontraproduktiv. John McCain var allerede i full gang med å posisjonere seg for 2008 mens Kerry gang på gang kastet det samme skjelettet ut av skapet, med den konsekvens at det ble stadig mer maktpåliggende for McCain å bevise at han var en ekte republikaner. og dermed en tapt sak for liberale østkystsenatorer.

Og akkurat som Kerry naturligvis visste at McCain ble nødt til å reagere på hans utspill med å gli til høyre for ikke å gi sine republikanske kritikere rett, vet Rendell også at Arlen Specter ikke kan ha det hengende ved seg at han nesten ble demokrat (eller at noen i det hele trodde han kunne bli det), i en situasjon hvor han for andre gang på rad må nedkjempe en konservativ utfordrer i neste år nominasjonsvalg. Specter er kanskje en republikaner som passer det politiske klimaet i Pennsylvania, men han passer ikke særlig godt inn blant Pennsylvanias republikanere. Det er imidlertid de som bestemmer hvem som skal være senatskandidat, og da må Specter bruke de neste årene på å vise at han er av samme konservative støpning som dem, om ikke annet så fordi det er politisk nødvendig. Når den republikanske grasrotas skepsis mot ham er blitt bekreftet av en liberal brumlebasse som Ed Rendell, gjør han knappest Spencer noen tjeneste.

Det er selvfølgelig heller ikke Rendells oppgave, og ettersom demokratene håper å vinne mandatet hans i 2010 er det kanskje smart å sette opp en slik felle. En mer konservativ republikaner, som dessuten ikke kan drive valgkamp med Specters meritter, kan sikkert være en fordel for demokratene. Men samtidig er det flere tidsdimensjoner å ta hensyn til i disse taktiske vurderingene. Det som er en fordel høsten 2010, trenger ikke være en fordel i 2009. Helt fram til han blir eventuelt blir erstattet av en demokrat, vil Specter nemlig være en av president Barack Obamas mest naturlige republikanske go-to-persons i Senatet, sammen med Maine-duoen Olympia Snowe og Susan Collins, og kanskje Iowas Chuck Grassley eller Ohios George Voinovich. Enn så lenge, og særlig mens Frankens mandat er låst i rettssystemet og Ted Kennedy er til kreftbehandling i Florida, sitter disse sentrums-republikanerne med nøkkelen til seksti stemmer i Senatet. Der ligger det en mulighet for Obama-administrasjonen for å få lirket igjennom sin agenda, men samtidig kan provokasjoner av Rendell-typen gjøre at Specter ser seg nødt til å sette ned foten oftere, i frykt for å bli stemplet som en bløthjertet skap-liberaler, noe den notoriske klønete Michael Steele, lederen for republikanernes nasjonalkomite, (selvfølgelig) (også) allerede har gjort.

Teoretisk kan det selvsagt tenkes at Rendells utspill representerer en mulighet for Specter til nettopp å kvele spekulasjonen om hans latente demokratiske legning, ved å gå i nærkamp med den breikjeftede guvernøren. Men for at utspillet skulle fått denne effekten mistenker jeg at det burde kommet før Specter gikk sammen med Collins og Snowe om å sikre flertall for Obamas krisepakke. Også i en slik situasjon ville konsekvensen imidlertid vært dramatisk, ettersom Specter neppe hadde hatt annet valg enn å stemme mot pakka, igjen for ikke å gi demokratene rett. Sett i et slikt lys virker ikke Rendells kommentar særlig smart.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Explore posts in the same categories: 1

Responses are currently closed, but you can trackback from your own site.

2 kommentarer on “Er Ed Rendell en stor, feit idiot?”

  1. Norwonk Sier:

    Vanskelig å se at Rendell oppnår annet enn å presse Specter til høyre, nei. Det blir forøvrig fascinerende å se hvor langt til høyre Specter og de andre utrydningstruede moderate republikanerne er villige til å la seg dytte før de konkluderer at dagens GOP ikke er noe blivende sted.

    Lincolns parti er ikke akkurat noe hyggelig syn i disse dager. Jeg har knapt sett et parti kollapse så totalt – og da tenker jeg ikke på stemmetall og meningsmålinger, men på ideologi og sunn fornuft. Steeles største problem er jo faktisk at han av og til kommer i skade for å si ting som er fornuftige.

    Jeg spår et snarlig lederskifte her. Enten ved “recall” eller ved at Steele plutselig finner ut at han vil tilbringe mer tid med sin familie…

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende

  2. UngeLien Sier:

    Du har selvfølgelig helt rett i at vi er vitne til en republikansk kollaps. Intellektuelt sett er partiet fullstendig bankerott, og det er nettopp derfor Steeles overraskende komplekse (om enn sprikende) serie utspill blir så dårlig mottatt. Det er simpelthen nesten ingen moderate (enn si liberale!) republikanerne igjen.

    Tips oss hvis denne kommentaren er upassende


Tips oss hvis denne bloggen er upassende

Denne bloggen blir ikke forhåndsredigert av VG Nett. Bloggens eier står ansvarlig for alt innhold.
Ingenting varer evig og nå er vi dessverre ved veis ende. VGB er lagt ned og vil ikke komme tilbake.
VG Blogg var en tjeneste levert av VG Multimedia AS. Henvendelser rettes til: Magne Antonsen
Ansvarlig redaktør/Administrerende direktør: Torry Pedersen
Redaktør digitalt Espen Egil Hansen. Redaktør avis: Helje Solberg. Politisk redaktør Hanne Skartveit
Digital direktør: Jo Christian Oterhals. Sentralbord VG: 22 00 00 00