No Surface, All Feeling

Ikke uventet ble det etter hvert umulig for Lene Espersen å fortsette som leder for Det Konservative Folkeparti. Torsdagen brakte, før pressekonferansen hvor hun kunngjorde sin avgang, såvel elendige meningsmålinger som åpent opprør i folketingsgruppa. Og det er – som jeg skrev om i går – for en stor del selvforskyldt. Espersen ble aldri noen god utenriksminister, selv om det sikkert føles urettferdig å måles opp mot forgjengeren Per-Stig Møller. Hun ble aldri den kommunikatoren av konservative dyder og suksesser som tilhengerne så for seg da statsminister Lars Løkke Rasmussen (V) ekspederte rivalinnen Connie Hedegaard (K) til EU-kommisjonen. Men viktigst av alt, altså: Hun klarte å få partiets største seier på ti år i regjering – avskaffelsen av tidligpensjonsordningen (efterlønnen) til å framstå som en ren Venstre-sak. Slikt er oppsigelsesgrunn i et parti i motvind. Som det burde være.

På pressekonferansen kjempet Espersen – en gang en av de fremadstormende unge talentene i kretsen rundt tidligere partileder Hans Engell – for sitt politiske ettermæle. Hun snakket om skattelettelser, personlig ansvar, avkortet dagpengeperiode og etterlønnsreformen. Men det litt sørgmodige i situasjonen er at ettermælet hennes i stor grad vil bestemmes av hvorvidt etterfølgeren klare å løfte partiet ut av den sumpa det har havnet i. Den korte lista over mulige etterfølgere, kombinert med en alt annet enn avklart arvefølge, kan suge optimismen ut av enhver konservativ aktivist.

Lene Espersen mistet ganske enkelt kontrollen over sitt eget parti. Det gir assosiasjoner til såvel dengang Marianne Jelved overlot ledervervet i Det Radikale Venstre til Margrete Vestager tilbake i 2007, som Dagfinn Høybråtens avgang som leder for Kristelig Folkeparti på landsmøtet til våren. Med Jelved deler Espersen erfaringen av hva som skjer når politiske sololøp blant dine egne kombineres med appellen fra et friskere alternativ til høyre for deg, som dessuten står friere i forhold til politisk ansvar. For Jelved gjaldt det løsgjengeren Naser Khader og nykomlingen Ny Alliance. I Espersens tilfelle er det snakk om krakelerende lojalitet fra innflytelsesrike partitopper som Lars Barfoed og Mads Lebech, og det fristende høyrealternativet er Khader-partiets etterkommer, Liberal Alliance. Hva angår Høybråten-parallellen, handler den først og fremst om at også Espersen i realiteten ble satt på oppsigelse av sitt eget parti, og kun fordi de reagerte i tide, fikk de begge to, i alle fall i teorien, regissere sine respektive avskjeder. I tillegg har Espersen, som Inger Lise Hansen for Høybråten, altså hatt nære kolleger som har undergravet den politiske linja. Kroneksempelet kom kanskje når Barfoed, trolig som test av egen styrke vis-a-vis Espersen, åpnet for at De Konservative kunne bli stående utenfor regjeringen hvis valgresultatet ble virkelig svakt.

Nå er det opp til De Konservatives folketingsgruppe å bestemme hvem som blir partiets nye ansikt utad. Til syvende og sist kan de jo håpe at den blodige forhistorien med fløykamper og hyppige lederskifter får mulige kandidater til å besinne, seg men slik det ser ut for øyeblikket, kan det i verste fall stunde mot kampvotering mellom økonomi- og næringsminister Brian Mikkelsen og justisminister Lars Barfoed. Det er kanskje fortellende at Lene Espersens egen standing ikke nødvendig engang er sterk nok til å fungere som mekler.

Skrivekollektivet kommer tilbake med mer om både ledervalget og de politiske konsekvensene på kort og mellomlang sikt, men jeg fristes likevel til til slutt å underskrive på dommen fra Politikens kommentator Peter Mogensen (som jeg for ordens skyld bør fortelle at har vært spindoktor for Socialdemokraterne i sitt tidligere liv). Det konservative lederskiftet er et marerittscenario for Lars Løkke. Planen var hele tiden at utrullingen av etterlønnsreformen skulle overta den politiske debatten, og i beste fall skulle den utstille politisk uenighet i opposisjon som var så stor at Løkke kunne sjanse på et kjapt valg til våren. Nå må istedet den nye konservative lederen få tid til å tre i karakter og slukke branner i eget parti, mens opposisjonen igjen ser ut som en noenlunde harmonisk gjeng som kan snakke substans mellom de borgerlige diskuterer personalpolitikk og gårsdagens nyheter.

Lars Løkke får sikkert flere sjanser til å snu valgkampdynamikken. Men den aller største sjansen – en tale med politisk sprengstoff som når ut til hele nasjonen – har Lene Espersen allerede skuslet bort for ham.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

This entry was posted on januar 13, 2011 at 11:55 pm and is filed under danmark. You can subscribe via RSS 2.0 feed to this post's comments.

Stikkord:Dansk politikk, Folketingsvalg 2011, Lene, Lene Espersen