På opposisjonsbenkene kribler det derimot av valgiver og optimisme, på tross av dårlige økonomiske tider, mange uavklarte politiske spørsmål, og meningsmålinger som igjen viser at regjeringspartiene knapper inn på forspranget. Socialdemokraternes statsministerkandidat Helle Thorning-Schmidt vet at jo mindre som skjer i valgkampen, jo større er sjansen for at hun får oppfylt statsministerdrømmen. Samarbeidspartneren Villy Søvndal fra Socialistisk Folkeparti vet likeledes at dette er et alt-eller-ingenting-valg. Som avisa Information påpeker i en sober analyse på valgkampens første dag, er hans posisjon like utsatt som Thornings. Det er kun utsiktene til en historisk regjeringsdeltagelse som har holdt partiets venstrefløy i ro mens Søvndal har flyttet SF lenger og lenger inn på Socialdemokraternes enemerker. Lykkes det ikke, etter to år med sammenhengende ledelse på meningsmålingene, kan framtida bli ubehagelig. Også selv om SF foreløpig har kommet fra høyredreiningen uten alvorlige skrammer i meningsmålingene.

Den siste brikken i opposisjonens puslespill er Det Radikale Venstre, det liberale sentrumspartiet som etter et tiårs ørkenvandring og partisplittelse igjen øyner en vei til makten. Selv om hun peker på Helle Thorning som statsminister, inngikk R-leder Margrete Vestager med stolthet forlik med de borgerlige om reform av tidligpensjonsordningen før sommeren, og ble umiddelbart belønnet med økt oppslutning. Nå sitter De Radikale med nøkkelen til regjeringsskifte på de aller fleste måter. Det er her tendensene til politisk splittelse i opposisjonen finnes. Det tette parløpet mellom S og SF har sveiset disse partiene sammen, men også økt avstanden til De Radikale, både personlig og politisk. Etterlønnsreformen er nevnt, men vi kunne også nevnt forholdet til boligskatten, hvor S og SF har uttrykt støtte til store deler av de borgerliges plan, stikk i strid med De Radikales ønsker. I tillegg kommer ett siste, fundamentalt usikkerhetsmoment, nemlig hvilken regjering Danmark kommer til å få, dersom sentrum-venstre vinner. S og SF har invitert De Radikale inn i regjeringssamarbeidet flerfoldige ganger, men kun valgresultatet kan avgjøre om uenighetene kan overkommes i regjering eller i folketingssalen.

Til slutt, noen flere ord om den borgerlige blokken. Politikens lederskribenter Kristian Madsen og Lars Trier Mogensen sier idag at et nytt mandat for Løkke-regjeringen ville være det største comebacket i dansk politisk historie. Det gir oss en anelse om hvilke odds han har. Det ser under enhver omstendighet ut som om styrkeforholdet i den borgerlige blokken vil endre seg. Mens Venstre og Dansk Folkeparti ligger omtrent på nivå med forrige valg, i alle fall på de mest optimismebringende meningsmålingene, gjør De Konservatives nær halvering at en ny borgerlig regjering også må søke støtte hos Liberal Alliance. Det paradoksale med en slik situasjon er imidlertid at den kan innebære en styrking av De Konservatives merkesaker i regjeringen, på bekostning av DFs. DF har til nå for eksempel vært et bolverk mot Ks stadige krav om skattelettelser og privatisering. Begge deler står høyt på prioriteringslista til Liberal Alliance, det Lazarus-lignende høyrepartiet som begynte sin folketingshistorie som et borgerlig sentrumsalternativ under navnet Ny Alliance i 2007, bare for å oppleve avskalling, politiske nekrologer og gjenoppstandelse som liberalismens førstelinje i respns på manglende K-gjennomslag etter kommunnalvalget i 2009.

Tre uker er kort tid, men det er lang tid i politikk. De smarte pengene ligger foreløpig på at det skal noe nær et mirakel til for at ikke den borgerlige regjeringens dager er talte. Men hvis dansk politikk har lært en eneste lekse, så er det at den ikke er hjemme før alle stemmene er talt opp. Vi gleder oss til valget, og kommer tilbake med mer.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg var en av mange som ble oppriktig overrasket over at Danmarks statsminister Lars Løkke Rasmussen (V) ikke benyttet anledningen til å utskrive folketingsvalg da han, stikk imot alle spådommer, klarte å riste løs Det Radikale Venstre fra opposisjonsblokken og inngå forlik om svekkelse av etterlønnen. Jo visst, Dansk Folkeparti kunne risikere en smekk fra velgerne, men her hadde regjeringen, som så lenge hadde sett ut som om den bare ventet tålmodig på et uunngåelig valgnederlag, endelig klart å gjenvinne den politiske dagsordenen, og det endatil med borgerlig politikk. Både Venstre og De Konservative hadde en seier under beltet som kunne brukes til å piske ned kritikken fra høyre, representert ved et lenge høytsurfende Liberal Alliance. Alt så klappet og klart ut. Men det kom ikke noe folketingsvalg. Var det et feilvurdering fra Lars Løkke?

Vurderingen av dette spørsmålet har iallfall endret seg radikalt fra for bare noen uker tilbake. I tida umiddelbart etter etterlønnsreformen kunne man håndplukke meningsmålinger nærmest etter hvilket poeng man ville underbygge. Venstresiden kunne vise til noen målinger som viste at styrkeforholdet mellom blokkene var noenlunde stabilt, mens talspersoner for regjeringspartiene henviste til målinger som viste at særlig Venstre løftet seg fra de aller laveste nivåene. Men uansett uklare svar fra meningsmålingsinstituttene følte mange av oss at det hele kokte ned til følgende: For en regjering som har vært i mindretall på meningsmålingene i mer enn et år, er det ikke sikkert vinnersjansen noensinne blir særlig mye bedre enn 50/50. Hvis Lars Løkke hadde delt denne analysen, ville det vært naturlig å ta steget fullt ut, og trykke på valgknappen.

En slik forståelse har imidlertid to forbehold: For det første var Løkke ikke ferdig med jobben. I tillegg til etterlønnsreformen skulle det forhandles på plass en helseavtale og en såkalt trygghetspakke. Begge røk på problemer da kristendemokraten Per Ørum Jørgensen trakk sin støtte, og måtte erstattes av den uavhengige, tidligere konservative Pia Christmas Møller. Den økte grensekontrollen i trygghetspakken, tiltenkt som kompensasjon til Dansk Folkeparti for etterlønnsreformen, røk uklar med EUs frie bevegelighet, en ydmykelse for EU-positive Venstre og Konservative. Og kanskje enda verre; det igjen avstedkom høylytt murring fra de liberale grand dames Birthe Rønn Hornbech og Britta Schall Holberg (begge V). Løkke ville løse slike floker før han skrev ut valg. Også her kan det argumenteres for at Løkke hadde hatt mer å tjene på å skyve dem foran seg, og istedet håndtere dem i et nyvalgt folketing med fortsatt borgerlig flertall, men balansegangen var vanskelig og reell.

For det andre førte ikke etterlønnsreformen til alles kamp mot alle innad i rød blokk, slik jeg hadde spådd, og regjeringspartiene nok hadde håpet. Jo visst, Socialdemokraterne og Socialdemokraterne erklærte åpent at de ville gå til valg på å rulle tilbake De Radikales signaturreform, men De Radikales støtte til en venstreorientert regjering var stadig hevet over tvil. Og på kort sikt lyktes venstrefløyen i det nesten umulige; en arbeidsdeling hvor S og SF ble stående omtrent i ro, samtidig som De Radikale fikk velgergevinst å gå inn for å undergrave S’ og SFs politikk, med den paradoksale konsekvens at rød blokk styrket seg, samlet sett.

Bildet er altså meget sammensatt, men jeg heller fortsatt mot at en posisjon som underdog kaller på modige og risikable valgtaktiske grep. I ettertid kan det derfor vise seg at de sprikende signalene fra etterlønnsreformens hvetebrødsdager var den beste sjansen Lars Løkke fikk til å utskrive folketingsvalg etter sin egen plan. Denne uka ble det offentliggjort tall som viser at dansk økonomi i praksis er i tilbakegang, et betydelig skudd mot regjeringens argumentasjon om at den har styrt Danmark sikrere gjennom krisen enn mange andre land. Vi vet ennå ikke hvordan det slår ut på målingene, men det er uansett sikkert at det gir opposisjonen ammunisjon når den skal forsøke å føre debatten over fra intern uenighet om den økonomiske politikken, og over til de reelle konsekvensene av regjeringens krisehåndtering.

Hvis vi tar høyde for at en tilnærmet ideell valgsituasjon for regjeringen uansett neppe ville innebære mer enn å gå inn i valgkampen som underdogs med 47-48% oppslutning, kan Løkkes nølende stenging av mai-vinduet etter etterlønnsreformen minne en smule om situasjonen i Storbritannia i 2007. Der hadde Labours finansminister Gordon Brown overtatt som statsminister etter Tony Blair i juli, og opinionen var avventende til hvordan Brown ville kunne tilføre New Labour-prosjektet sårt tiltrengt ny energi. En umiddelbar opptur i meningsmålingene utløste imidlertid et ønske fra partiet om et hurtig parlamentsvalg for å konsolidere makten. I ettertid har mange sosialdemokrater bebreidet Brown for at han ikke utskrev nyvalg en stund etterpå, slik at han kunne sikre Labour en ny periode, og seg selv et folkelig mandat. Spørsmålet blir mer interessant når vi nå vet hva vi fikk istedet; et Labour som ble avkledd av finanskrise og interne stridigheter, og som led seg fram til et av de svakeste parlamentsvalgene i nyere historie.

Sammenligningen med Løkke passer selvsagt ikke en-til-en. Et politisk stridstema som etterlønnen er et tydeligere grunnlag å utskrive nyvalg på enn det at man har fått ny regjeringssjef. Men Løkke og Brown har det til felles at det kunne ha vært verdt forsøket å prøve. Når du allerede i utgangspunktet er underdogen, er det diskutabelt om det i det hele tatt finnes noe som heter å ta det trygge valget. I verste fall taper du valget uansett.

Nå kommer folketingsvalget istedet i løpet av høsten, mest sannsynlig i forbindelse med framleggelsen av et nytt statsbudsjett. Det innebærer naturligvis en ny mulighet til å sette dagsorden, men den økonomiske situasjonen tatt i betraktning, er et budsjett også en potensiell tapersak. Regjeringen skal gjennomføre en nullvekst-plan for kommunesektoren hvis konsekvenser kan bli tydelige for velgerne like oppunder valget, og kombiner med svake makroøkonomiske tall, kan det bli en knipe det blir vanskelig å komme ut av. Løkke har allerede benyttet sitt viktigste hjelpemiddel; å ta tida til hjelp. Det er det politiske valget vi ser utspillet seg nå. Hjelpemiddel nummer to, muligheten til å skrive ut folketingsvalg før tida, har en utløpsdato. Og en sjanse for gevinst som ser mindre og mindre forlokkende ut.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

La oss det første først. Det var et smart grep av Bachmann, en yndling i tea party-bevegelsen, ja endog dens selverklærte talsperson, å erklære sitt offisielle kandidatur i en direktesendt TV-debatt. Man kan nesten mistenke at det var avtalt spill mellom Bachmann og CNN. CNN var tross alt den eneste av de store nyhetskanalene som sendte Bachmanns respons – på vegne av tea party-bevegelsen! – på president Obamas tale om nasjons tilstand i januar direkte, og i september avholder kanalen en ny debatt, i direkte samarbeid med tea party-bevegelsen. Gjennom å hoppe over den vanlige utforskerfasen, som de fleste kampanjer går igjennom mens de sonderer terrenget og setter opp valgkampinfrastruktur, er Bachmann i en posisjon hvor hun umiddelbart kan kaste seg ut i en fullblods kampanje. Det betyr selvsagt også at hun risikerer å begå endel nybegynner-feil som en utforskerfase i teorien kunne luket ut, men eksempelet Newt Gingrich (R-Georgia) har allerede lært oss at lange tenkepauser langtfra er noen garanti for en knirkefri valgkampstart. Og selv om jeg ikke var enig med Bachmann i et eneste ord gjennom hele debatten, fant jeg få eksempler – bortsett fra et tilfelle hvor hun tilsynelatende var for både selvstyre for delstatene og et føderalt grunnlovstillegg for å forby homoekteskap – hvor budskap hennes ikke virket klart for sitt publikum. Med enkle, slagordspregede poenger, ble hun på mange måter debattens breakout star, en posisjon businessmannen Herman Cain hadde hatt i den langt mindre stjernespekkede første debatten i mai.

Og det er, som jeg har vært inne på tidligere, dårlig nytt for tidligere Alaska-guvernør Sarah Palin. “Hopper Palin inn etter Bachmann, er hun sjanseløs,” spådde jeg for en knapp måned siden. Nå har det skjedd, og jeg står ved spådommen. Riktignok er det stadig ingenting som tyder på at Palin er i ferd med å sette sammen et valgkampteam som er slagkraftig nok til å konkurrere med Mitt Romney eller Tim Pawlenty, men uansett om så var, begynner Palin å få dårlig tid. Nå har han gitt Bachmann anledning til å introdusere seg selv for republikanske aktivister og -velgere på en nasjonal debattscene, og førsteinntrykket er sannsynligvis positivt, for den som er ute etter denslags kompromissløst snakk som Bachmann kan tilby. Det er ikke fordi de begge er kvinner at det ikke er plass til både Palin og Bachmann. Det er fordi deres høyrefløyspopulisme kjemper om omtrent de samme velgerne. Og inntil Palin eventuelt selv kaster seg inn i kampen, virker Bachmanns forklaring på hvorfor det ikke er et handikap å søke seg til presidentembetet fra en plass i Representantenes Hus, faktisk plausibel: Hun har gjort den harde jobben, i følge henne selv, å lede an i kampen for å kutte offentlige utgifter, og mot å heve statens gjeldstak. I denne kampen har Palin, guvernør i en halv mandatperiode, langt mindre førstelinje-erfaring å vise til. Jeg tror ikke Palin kan utligne Bachmanns forsprang nå. Hvis den vilt overdekkede bussturneen ikke kunne flytte meningsmålingene for Palin, er det et åpent spørsmål om noe kan det. Et Palin-kandidatur ble ikke mer sannsynlig etter det som skjedde i New Hampshire på mandag.

Det ble nok heller ikke en president Pawlenty, selv om det er tidlig ennå. Den tidliger guvernøren, som mainstream-mediene tar for å være en moderat republikaner kun fordi han ikke snakker i like store bokstaver som Bachmann eller tidligere Pennsylvania-senator Rick Santorum, var åpenbart på hjemmebane når han fikk snakke om religiøse og sosiale spørsmål. Men de samme mediene har allerede bestemt at den forestående valgkampen vil dreie seg om økonomiske spørsmål og saker hvor de andre kandidater har ømme punkter. Der traff ikke Pawlenty tonen like godt. På søndag hadde han presentert uttrykket Obamneycare - det ligger ikke helt lett på tunga – for å beskrive likhetene mellom Obamas forhatte helsereform og den reformen Mitt Romney satte sin underskrift på som Massachusetts-guvernør, men halvannet døgn senere måtte debattleder John King rive og slite i Pawlenty for å få ham til å angripe Romney direkte. Og selv da gjemte Pawlenty seg bak at han kun hadde henvist til at Obama selv har sagt at Massachusetts-planen fungerte som et filosofisk utgangspunkt for Obamacare. De neste dagene kommer aviser og nettsteder til å være fulle av artikler som spør om Pawlenty har spisse nok albuer til å kjempe Romney i kne.

Og det var overraskende at Pawlenty ikke gjorde mer for å levere i henhold til de forventningene han hadde selv hadde skapt, i og med sin aggressive linje i forkant. Når det er sagt, kan det selvsagt hende at han ganske enkelt fikk kalde føtter. Som Politico undrstreket i en forbilledlig artikkel mandag, er Pawlenty en av mange republikanske kandidater hvis tidligere uttalelser om et pålegg om å kjøpe helseforsikring – den mest kontroversielle delen av planene til så vel Obama som Romney – ligger betydelig nærmere Romneys linje enn de ønsker å innrømme. I dette, som så mange andre spørsmål, er det simpelthen det republikanske partiet som har flyttet seg til høyre, og en håndfull presidentkandidater forsøker å holde følge. Det som var republikansk common sense helt fra Clintons helsereformdebatt i 1993-94 og fram til 2008, er nå plutselig ikke bare potensielt grunnlovsstridig, men et dypt uamerikansk steg på veien mot sosialismen, alt i følge ekstreme premissleverandører på den republikanske høyresida. Mer om hvor den republikanske helsedebatten står, kommer senere denne måneden.

Inntrykket etter en skuffende TV-debatt som uansett først og fremst ble fulgt av journalister, partistrateger og de mest dedikerte aktivistene får Pawlenty selvsagt anledning til å rette opp senere. Men han skulle helt sikkert helst sett at seieren i denne debatten ikke gikk til Mitt Romney. Ikke fordi Romney drar fra i meningsmålingene – for fire år siden så Hillary Clinton og Rudy Giuliani uinntagelige ut på sine respektive sider – men fordi et slikt Romney-narrativ kan gjøre det vanskelig for Pawlenty å samle inn penger. Det er en ond spiral, dette, ettersom evnene til å samle inn penger på det nåværende tidspunktet regnes som den beste indikatoren på om kampanjen din er til å regne med eller ikke. Romney ligger an til å presentere kanonsterke tall for andre kvartal, og som The New Republics Walter Shapiro har påpekt, kan årets forkortede republikanske nominasjonsstrid innebære en strukturell fordel for Romney, fordi det gir Pawlenty og andre utfordrere mindre tid til å komme på relativt økonomisk likefot med ham. Konklusjonen fra New Hampshire må derfor bli at Bachmann gjorde det meste rett, mens Romney ikke gjorde noen feil. Det holder for dem begge.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Den siste uka har gitt oss flere eksempler. Viktigst er det at republikanerne på tirsdag tapte et suppleringsvalg i et opprinnelig veldig republikansk valgdistrikt i New York til demokratene. Republikanerne trodde de hadde en god kandidat i lokalpolitikeren Jane Corwin, og blant velgere registrert med partipreferanse er det langt flere republikanere enn demokrater. Når republikanerne likevel tapte, kan grunnen oppsummeres i ett ord: Medicare. Uansett om tredjekandidaten, den populistiske eks-demokraten Jack Davis, som likte å smykke seg med et tea party-stempel, kan ha splittet høyreorienterte velgere, skulle ikke dette være et jevnt løp. Men Jane Corwin vedgikk at hun ville stemt for det kontroversielle budsjettforslaget til republikanerne i Representantenes Hus, og ble umiddelbart angrepet med stor effekt av den demokratiske kandidaten, Kathy Hochul, for å ville avskaffe Medicare. Hun kom aldri opp med noe tilfredsstillende motsvar.

Medicare fungerer som en statlig finansiert helseforsikringsordning for alle over 65. Ordningen er blant den amerikanske velferdsstatens mest populære, og allerede her burde varsellampene begynt å blinke for republikanerne, som i sitt budsjettforslag gikk inn for å erstatte dette universelle systemet med en sjekk til hver enkelt mottager som vedkommende kan gå ut og shoppe forsikring for. Ett av flere problemer (som at det er høyst tvilsomt om en slik reform vil gjøre noe med de stadige høyere kostnadene i det amerikanske helsevesenet) er at verdien av det mottagerne får utbetalt etter planen ikke skal reguleres i takt med kostnadsnivået på helsetjenester, noe demokratene hevder vil medføre at som ikke har råd til å betale et stadig økende mellomledd av egne midler, vil bli stående uten den tryggheten som Medicare til nå har sørget for. I praksis er det, som demokratene også med full kraft hevder, en privatisering av Medicare.

Det er det ting som tyder på at velgerne ikke vil ha. Foruten at Kathy Hochul vant en overraskende seier på å forsvare dagens Medicare overfor velgerne i New Yorks 26. valgdistrikt, har mange av de republikanske kongressmedlemmene som stemte for budsjettforslaget hvor Medicare-endringen inngår, fått møte velgernes vrede på folkemøter i hjemdistriktene sine. Det var heller ingen overraskelse: Det samme skjedde forrige gang republikanerne forsøkte å privatisere en grunnstein i velferdssystemet med bred folkelig støtte, nemlig Social Security, en amerikansk ekvivalent til folketrygd. Demokratene vant pr-krigen om saken, og sammen med hånderingen av orkanen Katrina og den stadig forverrede situasjonen i Irak, har George W. Bushs overmodig oppgjør med velferdsstaten fått mye av skylda for den bølgen av misnøye som feide demokratiske flertall inn i begge kamrene i Kongressen ved midtveisvalget i 2006. Nå øyner demokratene håp om reprise.

Men saken har også konsekvenser for den pågående posisjoneringen foran republikanernes presidentnominasjon i 2012. Budsjettforslaget, ført i pennen av den dynamiske republikaneren Paul Ryan fra Wisconsin, har nemlig langt større støtte blant folk med viktige posisjoner i partiet, enn det har blant menige kongressmedlemmer og særlig partiets velgere. Mange mektige republikanere, som John Boehner, republikanernes leder i Representantenes Hus, ser ut til å ha tolket det gode valget ifjor høst til først og fremst å gjøre noe med budsjettunderskuddet. Der kutter Ryans budsjettforslag langt dypere og langt mer usosialt enn Obamas. For Boehner og Ryan er dette tiden for å gjøre radikale grep, og på kort sikt fikk de partiet med seg. Kun fire republikanere stemte imot budsjettforslag da det ble vedtatt i Huset. Den sterke oppslutningen om forslaget viser ikke bare at partidisiplinen i partiet er sterk, men også at Boehner og Ryan har vunnet fram med en forståelse hvor Ryan-budsjettet må være lakmustesten på hvorvidt en republikaner mener alvor med å kutte underskuddet eller ikke. Jane Corwin fulgte partilinja, og ble spist levende.

Parallelt med dette foregår det imidlertid forhandlinger mellom republikanerne og visepresident Joe Biden om betingelsene for å heve USAs løpende gjeldstak. Republikanerne krever dype kutt i bytte mot å heve gjeldstaket, og for noen uker siden så det derfor ut til at republikanerne hadde tatt hintet og begynt å tone ned det upopulære Ryan-budsjettet, for istedet å konsentrert seg om å vinne andre innrømmelser. Det presidentkandidat og tidligere leder i Huset, Newt Gingrich, imidlertid ikke forstod, var at denne dobbelstrategien ikke var en invitasjon til å ta avstand fra Ryan-budsjettet; det skulle bare dysses ned. At lakmustesten lever i beste velgående, fikk ikke Gingrich erfare før han, i et intervju med NBCs David Gregory, sa at han syntes Ryans Medicare-forslag var for radikalt, og at han ikke likte slike forsøk på sosial ingeniørkunst (”social engineering”) enten den kom fra høyre eller venstre.

Det ble et ramaskrik. Gingrichs presidentkampanje (som aldri framsto som et vinnerlodd i utgangspunktet) ble erklært død og begravet, og han ble tvunget til å gå tilbake på uttalelsene og be Paul Ryan personlig om unnskyldning. Det forteller oss et par ting om det republikanske partiet av idag. Det viktigste er kanskje at partiet ikke lenger er spesielt konservativt. For det var den kritikken Gingrich i praksis framførte, innen hans politiske overlevelsesinstinkt instruerte ham til å gå tilbake på det; han påpekte at det å rykke en etablert velferdsordning opp med roten har fint lite med konservatives tradisjonelle varsomhet med radikale endringer å gjøre. Hadde republikanerne fortsatt vært et konservativt parti, kunne man i kjølvannet av Gingrichs kommentar hatt en debatt som både dreide seg om hvordan politisk endring helst bør gjennomføres i et konservativt perspektiv, og substansen i forslaget fra Paul Ryan. Men debatten kom aldri så langt.

En annen lærdom er hvilken stor forskjell det er på partidisiplinen mellom republikanerne og demokratene. John Boehner og Paul Ryan klarte å få alle republikanerne i Huset – så nær som fire – til å stemme for budsjettet, selv om de ble advart om at dette ikke kom til å bli godt mottatt i representantenes hjemdistrikter. Tenk så tilbake på Barack Obamas lange kamp for å få i land helsereformen. Selv om de fleste demokratene var enige om at helsereform var noe partiet måtte levere på; selv om ikke var mindre populær enn Ryan-budsjettet; selv om helsereformen var noe som faktisk kom til å bli law of the land dersom demokratene ble enige seg imellom, var det vanskeligere for Obama å holde styr på sine folk, enn det var for Boehner å piske en nesten enstemmig gruppe til å støtte et forslag de hadde blitt advart mot som et selvmordsoppdrag. Det finnes kanskje ingen større politisk-kulturell forskjell mellom partiene enn denne.

Som eksempelet Newt Gingrich viser, er det for øyeblikket en lakmustest for å bli tatt på alvor som økonomisk konservativ presidentkandidat at du kommer inn på linje bak Ryan-planen (Derfor er Tim Pawlenty, Rick Santorum og Jon Huntsman alle for). Men tirsdagens valg kan endre dette. Per nå er republikanerne i en catch-22: Sannsynligheten for å vinne et valg øker hvis du går ut mot Paul Ryans plan, men du kan ikke gå ut mot Ryan-planen og samtidig forvente å bli nominert av republikanerne. Hvis republikanerne er smarte, gjør de nå ett av to: Helst setter de seg til forhandlingsbordet med Joe Biden og finner en sparepakke som gjør demokratene medansvarlige for framtidige kutt i Medicare, som kan ta velgernes oppmerksomhet bort fra det giftige forslaget om privatisering, som The New Republics Jonathan Chait velvillig foreslår. Ettersom det sannsynligvis likevel er uaktuelt, vil jeg anfale at de i det minst starte diskusjonen på nytt. Da kan Gingrichs klønete og vinglete forsøk på å diskutere hva det egentlig vil si å være konservativ være et bra sted å begynne.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hvis du lurte, regner jeg ikke Celebrity Apprentice som et politisk talkshow, og jeg gir blanke i hvilke vrangforestillinger Donald Trump gikk rundt og balet med mens han forsøkte (og lyktes) i å få media til å tro at han var en aktuell utfordrer til president Obama. Han fikk en pyrrhos-seier da Obama til slutt offentliggjorde nok et eksemplar av fødselsattesten sin, og den selvhøytidelige eiendomsmogulen og konspirasjonspusheren ble banket flat en gang for alle under den årlige middagen for pressekorpset i Washington D.C. Obama var morsom der Trump var smålig, og hovedunderholderen, Seth Myers fra Saturday Night Live, punkterte ham på følgende måte: “Donald Trump said that he was running for president as a Republican. That’s funny, because I thought he was running as a joke.” Trump lo ikke. Dagen etter offentliggjorde Obama at spesialstyrker hadde drept Osama bin-Laden, og Trump virket plutselig ikke så viktig lenger.

Nei, den store talkshow-kunngjøringen fant sted lørdag kveld amerikansk tid, og verten var Mike Huckabee, tidligere guvernør i Arkansas og presidentkandidat i 2008. Huckabee vant nominasjonsvalget i Iowa sist gang, og lojaliteten fra aktivister og velgere i den første nominasjonsstaten, kombinert med gode tall i nasjonale meningsmålinger, gjorde ham til en av de umiddelbare forhåndsfavorittene i et lite imponerende potensielt 2012-felt. Dessuten kunne han dra nytte av statusen som den eneste valgbare sørstatskandidaten. Texas-guvernør Rick Perry og South Carolina-senator og Tea Party-yndling Jim DeMint hadde begge avvist å kandidere, og hvis noen tar Georgias Newt Gingrich alvorlig, er det mest av gammel vane. Altså lå alt perfekt til rette for Huckabee, og han visste det: “All the factors say go, but my heart says no.”

Det var ikke en desidert overraskelse, men en skulle kanskje tro at Huckabee, som så ut til å trives så godt som kandidat i 2008, så seg fristet til å prøve på nytt når brikkene falt på plass som de gjorde. Men det overser to vesentlig faktorer. For det første at Huckabee neppe vil kunne gjenskape outsider-magien fra 2008. Det er ikke utenkelig at han igjen kunne framstå som ledestjernen på den sosialkonservative fløyen, men han ville ikke lenger kunne fly under radaren og slå til med en overraskende seier. De siste fire åra har gitt mediene anledning til å grave i mannens politiske fortid, og saker om skatteøkninger og benåding av drapsmenn fra guvernørtida i Arkansas ville garantert gjøre ham mer omstridt i denne omgangen. Da var det nok, tross alt, mer bekvemt å spille rolle som etterspurt portvokter for de sosialkonservative miljøene i stedet.

Den andre vesentlige faktoren er jobbsituasjonen. I motsetning til for eksempel Mitt Romney eller Jon Huntsman har ikke Huckabee en utømmelig bank-konto å finansiere valgkampen sin med. Han må ganske enkelt jobbe for føden, og mye tyder på at han liker sin nåværende jobb som programleder på Fox minst like godt som det å være heltids presidentkandidat. Som profesjonell synser med bredt kontaktnett får Huckabee all prestisjen som følger med aktiv politikk – hva han sier på programmet sitt kan bli dagsordensettende for hva som er politisk korrekt å si for konservative håpefulle – men uten risikoen og ubehaget som følger med å stille til valg. Hvis Huckabee spiller kortene sine riktig, det vil si at han posisjonerer seg mer som Sean Hannity enn som Glenn Beck, kan han ha en lang, lukrativ og innflytelsesrik karriere foran seg. Det passer også godt med at han nettopp har begynt byggingen av en svinedyr ny bolig.

De umiddelbare konsekvensene av Huckabees nei er vanskelige å se, selv om det nok betyr mer enn Trumps. På kort sikt dreier det seg nok mest om valgkampmedarbeidere, konsulenter og pengeinnsamlere som nå står fritt til å tilby tjenestene sine til andre kandidater. Det kan være gull verdt for de heldige kandidatene, særlig i Iowa. I et velgerperspektiv er utfallet enda mer uvisst. Den sosialkonservative fløyen mangler en lederskikkelse, men kan ha stort potensiale i en situasjon hvor establishmentet og media har bestemt at økonomiske spørsmål er viktigere for republikanske kjernevelgere enn verdispørsmål. Klarer verdivelgerne å samle seg om en person med troverdighet på begge felt, kan vedkommende bli farlig. En rekke forskjellige navn blir nevnt; fra establishment-vennlige Tim Pawlenty, til Pennsylvanias ildsprutende sosialkonservative eks-senator Rick Santorum, og den ytterliggående, men karismatiske og mobiliseringssterke kongressrepresentanten Michele Bachmann. Felles for dem alle er også at de helt sikkert kommer til å satse beinhardt på Iowa, hvor de sosialkonservative har klart større numerisk innflytelse enn i for eksempel New Hampshire.

Den siste jokeren i spillet om restene etter Mike Huckabee, kan faktisk vise seg å være Sarah Palin. Den tidligere Alaska-guvernøren starten 2012-valgsyklusen som en av favorittene, men har det siste halvåret nesten forsvunnet fra nasjonale meningsmålinger. Hun viser stadig ingen tegn til å etablere et valgkampapparat som en landsdekkende kampanje verdig, og på kort sikt må hun faktisk kjempe for i det hele tatt å bli relevant, men det er åpenbart en åpning for henne, nå som Huckabee er ute. Men Palin sliter med den samme utfordringen som mange andre kandidater: Både maktmenneskene og grasrotaktivistene er rastløse, og vil at feltet skal skal sette seg. Mitch Daniels er så ettertraktet at han bevisst venter så lenge som mulig, men snart må en avgjørelse komme. Det gjelder også for Sarah Palin, og Michele Bachman. Palins beste sjanse kan være å bestemme seg jo før jo heller. Hun og Bachmann er konkurrenter og spalteplass, penger og aktiviststøtte. Og nå er det faktisk Bachmann som har sterkest kort på hånda. Hopper Palin inn etter Bachmann er hun sjanseløs. Hadde jeg vært Sarah Palin, ville jeg ringt Fox-kollega Mike Huckabee og booket et kandidatintervju til slutten av mai.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

“Sentrum” vil i denne sammenhengen si De Radikale, som stadig insisterer på at de vil peke på S-leder Helle Thorning-Schmidt som statsminister, på tross av at partiet er loddrett uenig med S og SF i en av bunnplankene i en eventuell ny regjerings økonomiske politikk. Som vi skrev i går, vil S og SF forsøke å komme seg ut av knipa ved å gjøre det forestående folketingsvalget til en slags folkeavstemning om etterlønnen. Uheldigvis betyr det at de må bedrive dobbeltkommunikasjon med fullt overlegg. På den ene siden oppfordrer S og SF danskene til å bruke valget til å stemme fram et folketing hvor partiene som er mot kutt i etterlønnen har flertall. Samtidig understreker de samme to partiene at dersom valgresultatet skulle åpne for en ny regjering med etterlønnsmotstanderne De Radikale på vippen, vil bevaring av etterlønnen ikke lenger være et absolutt krav. Med positiv spinn høres det befriende åpent og ærlig ut – som en innrømmelse av at det gamle munnhellet om at “man har et standpunkt inntil man inntar et annet” fortsatt gjelder – men det kan også sees på som det endelige beviset på at det å komme i regjering er viktigere for S og SF enn hvilken politikk en ny regjering bør føre. Er det simpelthen ingen saker som er viktige nok til å være ultimate lenger?

Heldigvis er det ikke vår oppgave å være moralske overdommere, men vi konstaterer at venstrepartienes strategi er risikabel på flere måter. En ting er at det kan være vanskelig å få velgerne til å svelge det når det politiske maktspillet utspilles så åpent som her. Men det er også verdt å merke seg at utspillet fra S og SF signaliserer en interessant dobbelthet overfor De Radikale. På den ene siden vedgår de to partiene altså for at De Radikales etterlønnsmotstand ikke trenger å stå i veien for et samarbeid i eller med en ny regjering. De frikjenner De Radikale for forvirringen de har skapt om opposisjonens alternativ til regjeringen, og understreker tvert imot gang på gang at De Radikales standpunkt er helt innenfor rekkevidde av hva det kan forhandles om etter valget. Men den andre siden av budskapet fra S og SF er overraskende skarp. Fordi partienes fordømmelse av etterlønnsavtalen er så voldsom, må ønsket om å gjøre valget til en folkeavstemning om etterlønnsreform oppfattes som en soleklar oppfordring til danskene om å stemme fram et rent venstreflertall, av Socialdemokraterne, SF og det reformerte kommunistpartiet Enhedslisten. Selv om det sikkert ikke er S og SFs hensikt å erstatte den borgerlige regjeringens blokkpolitikk med DF med en blokkpolitikk til venstre, blir den sannsynlige konsekvensen av et slikt folketingsflertall som et minimum at De Radikale ikke går inn i regjeringen med S og SF.

Den største kortsiktige utfordringen for Socialdemokraterne og SF blir imidlertid å overbevise velgerne om at muligheten for et folketingsflertall som ikke vil svekke etterlønnen faktisk er innenfor rekkevidde. SF-leder Villy Søvndal serverer følgende salgspitch overfor Politikens nettutgave:

“Det, vi går til valg på, er: Giv nu S og SF en opbakning, så efterløn og pension kan besvares. Det er det mest sandsynlige scenarie, at vi får den opbakning fra vælgerne. Alternativet er, at Venstre, konservative, Dansk Folkeparti og de radikale har et flertal. Det anser jeg ikke for særlig sandsynligt. Det er der ikke noget, der tyder på.”

Det er en positiv og offensiv pitch, men den er ikke spesielt troverdig. Socialdemokraterne, SF og Enhedslisten har ikke hatt flertall alene på lang tid, så når Søvndal hevder at han “ikke anser [det] for særlig sandsynligt,” at etterlønnsforlikets partier har flertall også etter folketingsvalget, overdriver han trolig bevisst sin egen optimisme. Det gir liten mening å kritisere Søvndal for å snakke mot bedre vitende. Det er i hans og venstreopposisjonens interesse at denne overoptimistiske virkelighetsframstillingen får anledning til å sette seg, og da må den gjentas mange, mange ganger. Men det gjør altså ikke at jeg tror han får rett.

Søvndal er en disiplinert valgkamparbeider og retoriker, og i intervjuet med Politiken får han gjentatt ovennevnte budskap forbløffende mange ganger, og på ditto mange forskjellige måter. Han kommer imidlertid ikke utenom at den hardhendte retorikken mot Dansk Folkepartis løftebrudd meget fort kan slå tilbake på ham selv. Derfor går oppgaven kanskje i aller størst grad ut på å overbevise velgerne om at dersom S og SF likevel må godta svekkelser av etterlønnen, så har de iallfall ikke gitt seg uten kamp. Her er Søvndal på spørsmål fra Politiken om hvorvidt et etterlønnskompromiss etter valget ville innebære et løftebrudd fra SF:

[Politiken:] [S]om SF-vælger kan jeg ikke være sikker på, at mit parti ikke vil indgå i en aftale, der forringer efterlønnen?

“Jo, hvis vi får tilstrækkelig stærk opbakning, så forringer vi ikke efterlønsordningen, for vi synes, det er en god ordning”.

[Politiken:] Men hvis I ikke får flertal, så bliver I nødt til at gå med på en forringelse?

“Der kan være alle mulige teoretiske hvis’er og hvis’er. Men man kan være sikker på, at vi går til valg på det, der er S og SF’s politik, nemlig at bevare efterlønsordningen som den er i dag”.
[Politiken:] Hvorfor svarer du ikke bare ja eller nej?

“Jamen, jeg svarer ja til, at vi vil lægge alle kræfter ind på at gennemføre vores politik, som man kender den, også efter valget”.

Uansett har Søvndal rett i en ting; det blir til syvende og sist opp til velgerne å avgjøre denne striden. Vi vet bare ikke nøyaktig når valget kommer. Hvis han vil, kan Løkke vente helt til november med å skrive ut valg, men konsensus i kommentariatet ser ut til å samles om at han vil trykke på valgknappen i løpet av neste uke. Meningsmålingene har tetnet til etter at velferdsforhandlingene begynte, og regjeringspartienes virkelighetsforståelse dominerer den politiske dagsordenen. Imidlertid skal regjeringen også rekke å komme til enighet med Dansk Folkeparti og Kristendemokraterne om resten av den økonomiske planen – denne delen, som blant annet omfatter innvandringspolitikk, er De Radikale imot – før valget kan utskrives. Mens vi venter på valget, har S og SF lovet at framleggelsen av deres alternative økonomiske plan er nært forestående. Når vi snart har to konkurrerende og konkrete bud på Danmarks framtid å sette opp mot hverandre, kan det også bli enda mer interessant å lese meningsmålinger. De hypotetiske spørsmålene kan fjernes, ett for ett.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er vanskelig å vite om S og SF så for seg at forslaget kunne bidra til å i siste liten friste De Radikale til å trekke seg ut av velferdsforhandlingene med de borgerlige, men det er sannsynligvis uansett fåfengt. Snarere bekrefter det at viljen til makt er større enn viljen til å gå hele linja ut med motstand mot etterlønnsreform. En sosialdemokratisk regjering kommer ikke til å kaste kortene umiddelbart dersom det ligger an til at velferdsforliket blir stående. Det er en beroligende gest overfor De Radikale, som sto i fare for å tvinges til å felle en ny venstreorientert regjering.

Men samtidig blottstiller utspillet hvordan Socialdemokraterne og SF ble tatt på senga av forhandlingsforløpet de siste drøye ti dagene. S og SF hadde ganske enkelt ikke fantasi til å forestille seg at De Radikale faktisk kunne tenke seg å inngå velferdsforlik med de borgerlige uten S med på laget. De Radikale følte seg åpenbart presset til egenrådighet av S og SFs veto mot radikal innflytelse på en ny regjerings økonomiske politikk. Men i dette lyset er utspillet fra S og SF underlig. Helle Thorning-Schmidt er selvsagt programforpliktet til å hevde at etterlønnsspørsmåøet bør avgjøres av velgerne i det forestående valget, men hvis hun allerede nå signaliserer at etterlønnen ikke lenger er like hellig, hvorfor kunne hun ikke ha kommet den radikale lemenmarsjen i forkjøpet ved å foreslå forhandlinger innad i rød blokk mens det ennå var til å til å roe ned De Radikale? Saken har definitivt ikke vært Thornings finest hour.

Det blir spennende å se hvordan velgerne reagerer. S og SFs holdning til etterlønnen er nå så preget av alternative scenarier og situasjonsbestemte forbehold at ingen kan klandre velgerne hvis de føler seg lurt. Det er knappest sjokkerende hvis endel velgerne kun får med seg at S of SF likevel er villig til å forhandle om etterlønnsreform etter valg, mens den delen av setningen som handler om at partiene går til valg for å bli sterke nok til å stoppe svekkelsen, lett kan drukne. Da har de begge et potensielt stort problem.

Standpunktet er også uklart nok til å framstilles som hyklersk av de borgerlige. Godt hjulpet av at De Radikale, i tråd med god forhandlingsskikk, lover å overholde en eventuell avtale og droppe reforhandling etter valget med S og SF, denger borgerligheten nå løs på venstrefløyen som gratispassasjerer, som lar andre ta den tunge jobben med å gjennomføre kutt, mens S og SF selv kun vil ta ansvar for dem i etterkant. Det er denne typen inkonsistens og splittelse vi var advart mot helt siden De Radikale ble sittende igjen ved forhandlingsbordet hos finansminister Claus Hjorth Frederiksen (V). Og på kort sikt vil venstrepartiene utvilsomt få kraftig verbal juling både fra lederskribenter og politiske motstandere. Ideen er antagelig at det er bedre å ta imot piskeslagene nå, og berede grunnlaget for ettervalgskompromiss i dagslys, enn å risikere en hel valgkamp hvor regjeringen og Dansk Folkeparti uansett sprer usikkerhet om hva Thorning mener det når hun sier at etterlønnen ikke skal røres.

Ærlighet kan sikkert gi plusspoeng på marginen, men det finnes også en helt reell risiko for at S og SF nå har støtt fra seg en del velgere som anså disse to partiene som troverdige garantister for at etterlønnen ikke blir svekket. Thorning får som sagt en pedagogisk utfordring hvis hun skal forklare at S og SF er like mye imot etterlønnskutt som før, men at standpunkter før og etter valget noen ganger simpelthen er nødt til å se litt annerledes ut. Men spørsmålet er eventuelt hvor velgere som er opptatt av å bevare  etterlønnen, men som nå skremmes eller forvirres av venstrefløyens doble budskap, egentlig har igjen å gå? Dansk Folkeparti, som lenge også ville bevare etterlønnen som idag, er med i forliksforhandlinger med regjeringen og De Radikale, og for mange vil det reformerte kommunistpartiet Enhedslisten være et uakseptabelt alternativ, om de aldri så mye er motstandere av etterlønnskutt.

De neste dagene kan bli helt avgjørende for hvilken retning valgkampen tar. S og SF har justert etterlønnskursen, og også lagt fram deler av sin alternative gjenopprettingsplan for dansk økonomi, samtidig som velferdsforhandlingene går inn i sin siste fase. En ferdig velferdsavtale er ikke bare ventet å utløse nyvalg, men også å gi noen svar på hvordan reagerer i praksis på resultatet av velferdsforhandlingene. S og SF har med sitt risikable trekk tatt sine forholdsregler vis-a-vis regjeringen, men det tydeligste signal på hvordan valgkampen blir kommer når velgerne må forholde seg til velferdsreformer som en realitet og ikke kun som et ja-nei-spørsmål i meningsmålinger.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Og alt dette forutsetter tross alt at rød blokk (R, S, SF og det reformerte kommunistpartiet Enhedslisten) stadig må regnes som favoritter til å få flertall når statsminister Lars Løkke Rasmussen en dag trykker på valgknappen. Meningsmålingene viser riktignok fortsatt rødt flertall, men det har skrumpet betydelig inn etter at Socialdemokraterne forlot velferdsforhandlingene. Det kan skyldes flere ting: At den folkelige oppbakningen til reform av tidligpensjonen er stor i befolkningen, at S og SF blir oppfattet som uansvarlige populister når de takker nei til en langsiktig økonomi avtale, eller at S og SF ganske enkelt har druknet etter at de forlot en debattarena som nå er etterlatt til partiet og medier som egger hverandre opp med hvor ansvarlig og modig kutt-agendaen deres er. Svaret kan være en eller flere av de ovenstående, eller noe helt annet. Det som synes sannsynlig, på grensa til uunngåelig, er at De Radikale sammen med de borgerlige blir enige om en velferdsreform sparer milliarder, men rammer sosialdemokratiske kjernevelgere hardere enn noen av forlikspartienes (med et mulig unntak for velgerne til Dansk Folkeparti, som i noen grad overlapper med Socialdemokraternes.) Blir det regjeringsskifte, er det denne økonomiske politikken S-leder Helle Thorning-Schmidt må legge til grunn.

Det har fått Berlingske Tidendes kommentator Niels Krause-Kjær (som var spindoktor for Det Konservative Folkeparti på 1990-tallet) til å spå at Helle Thornings autoritet som nyslått statsminister vil være fatalt svekket. Ja, faktisk kan hun bli den svakeste statsminister Danmark har hatt siden sosialdemokraten Anker Jørgensen. Og da er vi plutselig tilbake ved De Radikales selvforståelse. (For første gang på ti år synes alle veier igjen å lede til Det Radikale Venstre.) Jørgensens regjering var ute av stand til å redde Danmark ut av den økonomiske krisen i 1970- og 1980-åra, og det radikale selvbildet er i meget stor grad preget av at de ga ryggdekning for konservativ reformpolitikk under etterfølgeren Poul Schlüter (K). De Radikale bryr seg ikke om hvordan det tar seg ut hvis den nye statsministeren blir bakbundet av et alternativ økonomisk flertall fra første dag; de ser kun for seg at de skal gi Thorning dekning til å gjennomføre en politikk diktert av De Radikale. Den kompliserende faktoren er selvsagt at De Radikales sannsynlig forestående avtale avtale med de borgerlige kan minske sannsynligheten for at det faktisk blir regjeringsskifte. Under enhver omstendighet vil De Radikales partileder, Margrete Vestager, ha gitt Løkke retorisk ammunisjon til å utstille at til og med R – som stadig peker på Thorning som statsminister – har større tiltro til de borgerliges økonomiske politikk.

Derfor øker også sjansen for at Løkke utskriver folketingsvalg allerede før sommeren. Dersom tendensen med tettere meningsmålinger holder, får Løkke neppe bedre mulighet til å karre til seg en ny periode enn akkurat nå. Nettopp derfor får jeg også en stadig sterkere fornemmelse av at Socialdemokraterne og SF nå bør håpe på at et eller annet skjer som får Løkke til å tre tilbake fra kanten. Det eneste som kan redde dem er jo bedre meningsmålinger, men på kort sikt bør det ikke forlede dem til å tro at faren er over. S og SF bør håpe på et forsinket valg fordi de trenger tid til å områ seg. De mangler fortsatt et detaljert motsvar til regjeringens reformplan, og hvis de får tid til å legge den fram før valgkampen, kan den kanskje også ta noe av stinget ut av De Radikales delegitimering av venstresidas hittidige økonomiske politikk. Men altså dette vet Lars Løkke. Fordi han uansett går inn i valgkampen som underdog, har han trolig mest å tjene på et raskt valg som overrumpler en opposisjon preget av bitterhet og skyldfordeling.

Slik situasjonen ser ut i øyeblikket, kan jeg heller ikke holde det imot Helle Thorning-Schmidt hvis hun innerst inne spør seg om det egentlig er verdt det å vinne det forestående folketingsvalget. De Radikale er i ferd med å forvise S-samarbeidet fra Poul Nyrups Rasmussens statsministertid til minnenes kirkegård, og det blir under enhver omstendighet ikke enkelt å folk fra De Radikale og Enhedslisten til å trekke i samme retning. Borgerlig presse og -politikere kommer til å håne henne som svak og ubesluttsom, og hvis det går riktig galt har S og SF grepet makten mer basert på radikal framgang enn eget momentum. Det kan bli tøft, og et snarlig nyvalg kan ikke utelukkes.

Som de fleksible meningsmaskinene de er, har journalistene med sin daglige gange i Folketinget også oppstilt et scenario hvor Thorning som statsminister kan komme styrket ut av knipa, fordi de borgerlige og De Radikale har besørget økonomisk handlingsrom gjennom å tvinge fram velferdsreformer. Teorien er at Thorning får alle fordelene – de ekstra pengene – men ingen av ulempene, ettersom Socialdemokraterne ikke ønsket reformene i utgangspunktet. Det er besnærende, selvsagt, men tidshorisonten er trolig for lang. For Socialdemokraterne og resten av opposisjonen handler alt nå om hvor svekket de blir av De Radikales overløperi. Faller opposisjonen som et korthus, har alternative scenarier om statsminister Thorning kun akademisk interesse.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Men, som vi også har påpekt på denne plass, har det de siste ukene kommet betydelig grus i opposisjonens ellers velsmurte maskineri. Socialdemokraterne og Socialistisk Folkeparti har med viten og vilje bundet seg til hverandre i tro på at velgerne ville omfavne et hvert initiativ for å skiftet ut den borgerlige regjeringen. Den samme kalkuleringen har ligget bak forholdet til Det Radikale Venstre. Store deler av grasrota hos Socialdemokraternes sosialliberale regjeringspartner fra 1990-årene får frysninger av tanken på et tett samarbeid med SF, men de får samtidig gledesgrøsninger av utsiktene til ikke bare å parkere DF og den forhatte kontraktpolitikken, men også å gjennomføre en ny redningsoperasjon for dansk økonomi. Partiets selvforståelse er dypt preget av rollen som økonomisk bodyguard for den konservative Schlüter-regjeringen i 1980-årene, og R vet av erfaring at trange tider gir større åpninger for partiets ønskede velferdsreformer.

Problemet er bare at hensynet til regjeringsskifte og økonomisk reformpolitikk er vanskelig å balansere. De Radikale har nærmest gjort avskaffelse av tidligpensjonen til et hjertebarn, men det er et stikk dypt i hjerterøttene på Socialdemokraterne og SF. Det hadde likevel ikke trengt å være så giftig for drømmen om en ny regjeringen, om ikke Lars Løkke hadde insistert på at akkurat nå var tiden til å gjøre opp med den skjøre velferdspolitiske konsensusen fra 2006. Dengang var både De Radikale og Socialdemokraterne med den borgerlige blokken på et forlik som blant annet framrykket høyere pensjonsalder, mens i denne omgang er det kun De Radikale som vil være med. S og SF har i månedsvis forberedt seg på å gjøre den forestående valgkampen til et slag om høyresidens ofring av velferdsstaten. At De Radikale hadde samme holdning som regjeringen til spørsmålet kompliserte selvsagt argumentet en smule, men så lenge partiet insisterte på å peke på S-leder Helle Thorning-Schmidt som statsminister, og meningsmålingene uansett viste klart sentrum-venstre-flertall, var det en motsetning til å leve med, for begge parter.

Det er nå forandret. Motsetningen er blitt tilnærmet ulevelig, og det klare flertallet er borte som dugg for sola. Vel er det ikke mer enn en uke siden en måling for avisa Politiken fikk avisas politiske redaktør Mette Østergaard til å avskrive muligheten for et folketingsvalg før sommeren, men senere i uka ble det klart for alle at så lenge regjeringen mente alvor med å tilby De Radikale etterlønnsreform som premie for inngå velferdsforlik uten Socialdemokraterne på laget, fikk pipa en annen lyd. Og nå gir meningsmålingene også et annet bilde.

Paradokset, for et parti som i alle fall i utgangspunktet ønsker regjeringsskifte, er at det først og fremst er regjeringen som tjener på forhandlingene med De Radikale. For første gang på lang tid minsker gapet mellom de to blokkene, og samtidig har regjeringspartiene endelig lyktes i å utstille de store uenighetene internt i rød blokk. Før forhandlingene tok helgepause antok de fleste kommentatorer at De Radikale ville inngå et begrenset forlik med regjeringen for å avskaffe etterlønnen, og at statsministeren deretter ville utskrive nyvalg for å innkassere svekkelsen av opposisjonens enhet.

Jeg vet ikke om det er så enkelt – vi vet ennå ikke sikkert om De Radikale til slutt går for en avtale – men et slikt utfall kan vanskelig love godt for opposisjonen. Hvis De Radikale etter en valgseier for sentrum-venstre binder seg til sammen med de borgerlige å stemme igjennom fundamentet for en økonomisk politikk som Socialdemokraterne og SF er loddrett imot, er det vanskelig å forstå hvordan en ny regjering i det hele tatt kan stables på beina. Danmark har en tradisjon for regjeringer som tåler å bli overkjørt av Folketinget – De Radikale var selv med på å føre en alternativ utenrikspolitikk sammen med venstresida i 1980-årene, men den økonomiske politikken er noe langt mer alvorlig.

Derfor er det også tilløp til panikk hos Socialdemokraterne og SF. SFs gruppeleder Ole Sohn anser De Radikales fraternisering med de borgerlige som et endelig, negativt svar på forespørselen om partiet vil gå inn i en ny regjering, men det er uklart hva han kan gjøre for å få De Radikale igjen til å sette enhet i opposisjonen foran selvhevdelse. Det bør være uaktuelt for S og SF å fire på etterlønnsmotstanden – ikke minst ettersom Socialdemokraterne langt på vei tapte 2001-valget på brutte løfter om ikke å røre etterlønnen – men De Radikale virker for øyeblikket utelukkende interessert i sin egen overlevelse. Ikke ulikt som når De Konservative stadig tar opp skattelettelser som Venstre er imot, og som skaper usikkerhet om regjeringas linje, kan R ha kommet til et punkt hvor den eventuelle velgergevinsten på etterlønnsreform blir viktigere enn regjeringsskifte. Særlig ettersom det er radikal kjernepolitikk som er i spill.

Bortsett fra usikkerheten den er dømt til å skape, blir en slik vurdering lettere å få forstå hvis vi legger til grunn at det viktigste for De Radikale ikke nødvendigvis har vært å komme i regjering selv. Erfaringene med ti års borgerlig styre tilsier at det ligger stor makt i å være parlamentarisk støtteparti for en regjering. Liberal Alliance har allerede vist til Dansk Folkepartis forhandlingsevne overfor regjeringen som argumentet for hvorfor de heller vil være på vippen enn å tre inn i regjeringen, og Politiken siterer en avisredaktør med sympati for De Radikale på noe av det samme: “Vi kan sagtens leve med ikke at være i regering.. Man har mere indflydelse ved at stå udenfor.” Det stemmer kanskje, men det reduserer sanksjonsmulighetene for Socialdemokraterne og SF betydelig. Dette er uansett ikke tiden for å trekke bastante konklusjoner, ettersom statsministeren fort kan benytte sitt ukenlige pressemøte førstkommende tirsdag til å trykke på valgknappen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I et partitaktisk perspektiv er hovedutfordringen likevel at det stadig eksisterer et engasjementsgap mellom de to partienes velgere i dette spørsmålet. Republikanske velgeres antipati mot det de nedsettende Obamacare stikker mye dypere og er dermed antatt å ha større mobiliseringspotensiale enn demokratenes positive innstilling. Republikanerne mener at de vant midtveisvalget i 2010 blant annet på sin motstand mot helsereform-motstand, og planen er at det samme skal hjelpe dem i 2012. Alle potensielle presidentkandidater faller over hverandre i sine aggressive forsøk på å fordømme det sentraliserte overgrepet, og hvis tidligere presidentkandidat Mitt Romney ikke vinner nominasjonen i 2012, tror mange (inkludert undertegnede) det vil være fordi han innførte en lov under sin guvernørtid i Massachusetts som er til forveksling lik Obamas reform. Og i mellomtiden kommer republikanerne, som nå sitter med flertallet i Representantenes Hus, til å gjøre sitt ytterste for å underfinansiere de delene av reformen som ennå ikke er trådt i kraft.

President Obama er fullt klar over både meningsmålingene og republikanernes evne til å drive motmobilisering på hans største politiske bragd. Derfor er det så vel oppløftende som nødvendig at han også tar grep for å forsøke å ta innersvingen på kritikerne. Tilsynelatende ligger det en filosofisk uenighet til grunn for den opphissede retorikken mellom demokrater og republikanere. I tillegg til uenighet om hvorvidt amerikanere skal kunne ilegges bøter for ikke å skaffe seg helseforsikring, flagger republikanerne klar og tydelig motstand mot Obamas forsøk på å tre en landsomfattende, sentralisert reform ned over delstatene, for å løse et problem delstatene kan og bør håndtere lokalt. Det er en besnærende diskusjon, fordi den så enkelt trekker opp forskjellen mellom partiene, hvor venstresiden som vanlig tror på overstyring og sosialt entreprenørskap, mens høyresiden stoler på lokaldemokratiet og folks sunne dømmekraft. Mitt Romney har for eksempel gjort dette til sitt hovedankepunkt mot reform, og foreslått at alle statene blir gitt fritak fra den sentrale reform-malen for å eksperimentere seg fram til de løsningene som fungerer lokalt.

Problemet med en slik kritikk er bare at Obama er enig. Romney og flere med ham vil umiddelbart protestere, og hevde at jeg feiltolker kritikken deres. Det er en fundamental forskjell, hevder de, fordi Obama vil sette opp krav til hva en minimumsforsikring må dekke, og hvor mange mennesker som kan bli dekket under reformforslaget, mens republikanerne vil droppe slike rigide virkemidler. (Resultatet er enten en plan som gir helseforsikring til tre millioner – istedet for trettitre millioner – nye brukere, som i motforslaget fra debatten i 2009/10, eller å erstatte Obamacare med ingenting, som i Paul Ryans (R-WI) mye omtalte budsjettforslag.) Men Obama har altså signalisert at han støtte å gi delstatene mulighet til å finne sine egne løsninger, så lenge de omfatter like mange mennesker som hans helsereform, og klarer å holde kostnadene nede. Det er en hodepine for republikanerne, fordi det ikke bare utfordrer dem til faktisk konkret å vise hva som er deres eget alternativ, men også slår ihjel myten om helsereformen som en føderal power grab. Ironien er imidlertid at det godt kan hende at sjansen for å få godkjent en slik framrykking av implementeringsfritaket i helsereformen nå er mindre, ettersom Obama har stått fram som tilhenger. Vi har tidligere skrevet om hvordan det kan virke som om republikanernes strategi foran 2012-valget er å på være imot alt Obama går inn for, av prinsipp.

Uansett; delstatene står klare med sine egne løsninger. Vermont, representert i Senatet ved blant andre den selverklærte sosialisten Bernie Sanders, vedtok denne uka en plan for å gå over til skattefinansiert helsevesen. Guvernør Peter Shumlin gikk til valg på reformen, og har klart å overbevise et klart flertall i begge kamre i delstatsforsamlingen om at en skattefinansiert modell ikke bare vil øke dekningsgraden, men også bidra til å redusere kostnadene sammenlignet med private ordninger. Modellen Vermont nå vil søke om å få innføre, er i hovedsak den samme som venstresiden hos demokratene hele tiden ønsket seg som et utgangspunkt for en nasjonal helsereform, før de ble tvunget til å legge den til side til fordel for å trykke på for en offentlig forsikringsordning som kunne konkurrere med private alternativer. (Heller ikke det ble realisert.)

Det virkelig interessante med Vermonts eksempel, er at man, dersom man til slutt får et fritak, kan få testet ut hvordan modellen fungerer i praksis. Når den først er etablert, må kritikken konkretiseres, og blir den en suksess, må den tas på alvor. Det er slik debatten flytter seg. Ganske raskt etter at Massachusetts satte i verk sin modell, ble det umulig å ikke ta stilling til den når man diskuterte helsereform. Det samme skjer i kjølvannet av Pauls Ryans budsjettplan. Med sitt aggressive snakk om Medicare-privatisering, “dymaniske” skattelettelser og store kutt i offentlige utgifter, har han flyttet debatten til høyre, simpelthen ved å vise til et konkret (om enn feigt og ufullstendig) alternativ.

Også kampen for et annet helsevesen må begynne et sted. Denne uka begynte den i Vermont.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende