No Surface, All Feeling

Da regjeringspartiene Venstre og Det Konservative Folkeparti denne uka la fram sin lenge ventede 2020-plan for å håndtere gjeldsspørsmålet de neste ti årene, var reaksjonen fra kommentariatet i utgangspunktet kjølig. Men den dreide seg vel så mye om politisk spill som om substans. Offentliggjøringen av planen var basert på en stor blunder: På tross av at statsminister Lars Løkke Rasmussen (V) hadde tilkalt de to partienes regjeringsgrupper til arbeidsmiddag kvelden i forveien for å forankre budskapet og sørge for at budskapsdisiplinen var på plass, glemte han åpenbart å sjekke med sine nærmeste medarbeidere. (mer…)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Uka har budt på nyhetsartikler om at tidligere Massachusetts-guvernør Mitt Romney, en tidlig favoritt til den republikanske presidentnominasjonen i 2012, kommer til å starte pengeinnsamlingen til et reprisekandidatur senere denne måneden. Det er det overhodet ingen som er overrasket over. Romney har i praksis ført en kontinuerlig presidentvalgkamp siden 2006, og allerede da han trådte til side for John McCain etter supertirsdagen i 2008, var det høylytte rykter om at han var klar på nytt i 2012. Selv om tidligere Arkansas-guvernør Mike Huckabee holdt ut lenger enn ham, var det liten tvil om at Romney var best posisjonert til å dra nytte av republikanernes historisk betingede tendens til å nominere den som ble oppfattet som nestemann på lista. I 2008 var det Romney, en establishment-favoritt hos de som mente McCain var sentrumsorientert.

Men Romney kom seg ikke uskadet gjennom testrunden. Han måtte gjenoppfinne seg selv som sosialkonservativ motstander av homorettigheter, innvandringsreform og abort for å appellere til de mest konservative velgerne i Iowa, den første nominasjonsstaten, og tiden hans som guvernør i en liberal stat ble endevendt for tegn på at han ikke var en like stødig konservativ som han hevdet seg å være. YouTube-klipp av senatskandidat Romney som i 1994 lovet velgerne at han kunne være en like god forsvarer av homorettigheter og selvbestemt abort som den røde kluten Ted Kennedy (D), ble ivrig sendt på rundgang mellom Romney-skeptikere, og det ble stilt spørsmål ved om kameleonen Romney egentlig hadde noen standpunkter som var urokkelige.

Da Romney innstilte kampanjen sin i 2008, skrev jeg følgende:

Romney tried his best to be all things to all people, but it now seems like the old Reagan coalition is no longer key to taking the G.O.P. nomination. That miscalculation was what doomed Romney 2008, but if he’s brave enough to learn from it, he could still be well positioned for ’12.By then he might even have held the same positions for a subsequent number of years. Maybe that’s what it takes?

Det var først og fremst ment som en sarkastisk kommentar til Romneys politiske omskiftelighet, men hvis vi isolerer det til det verdipolitiske feltet, kan det fremdeles være noe i det. Store deler av Romneys 2012-strategi er betinget av at han ikke trenger å bruke energien på å framstå som en troverdig verdipolitiker; dels fordi han ikke kommer til å satse like hardt som sist i Iowa, dels fordi han ikke ønsker at de verdipolitiske sakene skal være definerende for kandidaturet. En statsmannsaktig frontunner har ikke råd til å delta i sosialkonservativ gjørmebryting med Rick Santorum og Michele Bachmann. Han kommer ikke helt utenom det, ettersom Indiana-guvernør Mitch Daniels, en annen potensiell kandidat, har tatt til ordet for en våpenhvile omkring verdipolitikken, for istedet å fokusere på økonomisk konservatisme og budsjettproblematikken, men Romney håper at 2008 skal ha fjernet en del av skepsisen til hans renhårighet på dette feltet. I parentes kan det også bemerkes at en mindre verdiladet valgkamp sannsynligvis også vil gjøre Romneys kontroversielle tro – han er mormoner – til mindre av et tema.

Fikk Romney velge, ville han nok helst sett en nominasjonskamp konsentert rundt økonomiske spørsmål. Her har han vært mer konsekvent, og merittlista fra Massachusetts er mer gjenkjennelig for republikanere ellers i landet. Men når jeg skrev at det kan hende det blir en fordel for Romney ‘12 at han endelig har hatt samme standpunkt i endel saker over lengre tid, kunne det dessverre for Romney isoleres til verdispørsmålene. Ên ting har nemlig forandret seg mer enn noe annet fra 2008 til 2012: Synet på helsepolitikken. I forrige nominasjonskamp kunne Romney trekke fram den helsereformen han underskrev som guvernør som en potensiell mal for hele landet. Pålegget om at alle måtte skaffe seg helseforsikring for å forhindre gratispassasjerer, hadde ennå ikke karakter av et politisk dødskyss i republikanske kretser. Det hadde vært en sentral del av republikanernes motforslag til Bill Clintons helsereformforslag i 1993, og Romneys reform kunne spinnes som et moderat, utelukkende markedsbasert alternativ til demokratenes drøm om et skattefinansiert helsevesen. Etter at Obama gjorde prinsippene i Romney-reformen til bunnplankene i det republikanerne nedlatende kaller ObamaCare, har Romneys eneste virkelig store politiske reform imidlertid utviklet seg til en stor belastning for ham.

Mange har sammenlignet Romneys dilemma med det som møtte Hillary Clinton før nominasjonskampen i 2008. Clintons to hovedmotstandere, tidligere visepresident og North Carolina-senator John Edwards, og Illinois-senator Barack Obama, hadde begge tatt klar avstand fra krigen i Irak, som var like upopulær på den demokratiske grasrota som Obamas helsereform er blant republikanske velgere idag. Obama hadde vært motstander av krigen hele veien, mens Edwards hadde bedt dypt om unnskyldning for at han i sin tid stemte for resolusjonen George W. Bush brukte som mandat til å gå til krig. Clinton lot seg imidlertid overtale til å stå ved ja-stemmen sin, samtidig som hun understreket at hun ville stemt annerledes dersom hun hadde visst det samme dengang som hun som visste idag. Årsaken er selvsagt sammensatt, men det synes klart at Clintons uvilje mot å be om unnskyldning – med den risiko det medførte for at hun ville framstå som svak og populistisk – åpnet en flanke til venstre for henne som Obama utnyttet. I Romneys tilfelle vil parallellen eventuelt være at Romney tror han har mer å tjene på å stå opp for helsereformen sin, og håpe at hans måte å kvalifisere sitt standpunkt på – det går an å være for RomneyCare, men mot ObamaCare – går hjem hos velgerne. Utfordringen er hvis velgerne får det for seg at det finnes mer ekte vare på markedet. Hvis velgerne konkluderer med at de heller ønsker seg en hvilken som helst annen kandidat, så lenge vedkommende ikke har rotet seg borti en ambisiøs helsereform av Romney-typen, så har Romney store problemer.

Og foreløpig ser det ut til at Romney stoler på Clinton-strategien. Han forklarer alle som vil høre at pålegget om at alle skal skaffe seg helseforsikring var helt nødvendig for å få bukt med gratispassasjer-problemet, samtidig som han understreker at han vil gi delstatene mulighet til å omgå ObamaCare, fordi han er motstander av at en reform skal træs nedover hele landet fra Washington D.C. Det er greit nok. Jeg er enig med ham i at alle bør skaffe seg helseforsikring. Romneys hovedproblem er imidlertid todelt: 1) Det er ikke nok for høyrefløyen hos republikanerne å slå fast at det ‘langsiktige’ målet er å avvikle ObamaCare. 2) Det er ikke all verdens enkelt å se hvor Romney og Obama skiller lag, selv etter at Romney har gjort det klart at han vil gi delstatene anledning til å reservere seg mot Obamas helsereform. Også Obama vil gi delstatene frihet til selv å finne ut hvordan de best kan oppnå målene i helsereformen, så lenge de kan sannsynliggjøre at lokale løsninger kan dekke like mange mennesker som den sentrale reformen. Ja da, jeg vet det: Forskjellen mellom Romney og Obama er at Romney vil starte fra scratch, droppe kravet i ObamaCare om at alle må være dekket, og gi delstatene anledning til å bygge opp lokale, markedsbaserte løsninger uten krav til hvordan en minimumsforsikring må se ut, et cetera. Men så du hvor lang tid det tok meg å forklare den forskjellen? Deri ligger Romneys utfordring. Vil skeptikerne gi ham tid nok til å kvalifisere standpunktet hans, når det står renere og rankere kandidater like ved siden av? Jeg tviler.

Det er grunn til å tro at Obama selv i noen grad faktisk frykter Mitt Romney som republikanernes kandidat i 2012. I alle fall har presidenten benyttet enhver passende anledning til å minne velgerne på likhetene mellom Romneys helsereform og hans egen. Det kan fort vise seg å være en like effektiv strategi som Obamas omfavnelse av daværende Florida-guvernør Charlie Crist i 2009. Crist ble aldri republikansk senatskandidat i 2010, og idag er han ikke engang republikaner. Men det er for tidlig å si om Romney kan overleve skyggen fra ObamaCare. Sentrale liberale kommentatorer som Jonathan Chait og Lawrence O’Donnel svarer et rungende nei, men Washington Posts Chris Cillizza viser til at Romney, på tross av oppmerksomheten omkring helsereformen har fått, er populær både blant selverklært konservative velgere og tea party-sympatisører. På den ene siden er det selvsagt positivt at Romney har gode tall selv om han er så godt kjent. Men velgerne følger ikke spesielt godt med ennå. Romneys hovedutfordrere er ennå ukjente. Den virkelige testen kommer først når velgerne vet hva og hvem de har å velge mellom.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det vert stadig tydelegare at den republikanske strategien føre presidentvalet i 2012 kjem til å vera unison motstand mot kvart einaste framlegg president Obama kjem med. Innanrikspolitisk er kalkulasjonen enkel. Dersom arbeidsløysa er høg når Obama stiller til attval, minskar sjansane for at han vinn. Difor har republikanarane eit klart insentiv til å motsetje seg kvart einaste tiltak for å stimulere økonomien og bringe ned arbeidsløysa. Det går tilfeldigvis også ganske godt i hop med dei politiske prinsippa til tea party-rørsla, sjølv om inaktivitet kan stå i direkte motstrid både til fokuset på “arbeid, arbeid, arbeid”, som dei gjentok heile tida under valkampen i november, og endå meir i motstrid med nasjonens interesser i stort.

Men i utanrikspolitiske spørsmål er terrenget mindre oversiktleg. Den nykonservative fløya som George W. Bush-administrasjonen fekk inspirasjon til Irak-invasjonen frå er framleis ikkje heilt diskreditert, og representantar for establishment-delen av partiet blir slitne mellom ønskjet om å skrive seg inn i den amerikanske stordomstradisjonen, kor USA er global verdsleiar og moralsk ypparsteprest – ei line som har hatt brei tilslutnad både frå konservative idealistar og liberale haukar – og ein meir libertariansk, isolasjonistisk line, som ofte blir tilskriven tea party-rørsla.

I dag fekk vi moglegvis svaret på kva vi skal vente oss dersom desse to linene i den republikanske utanrikspolitiske debatten kjem i konflikt: Sjå på kva Obama meiner, og innta motsett standpunkt – uansett. Newt Gingrich, tidlegare speaker i Representanthuset og snart republikansk presidentkandidat, er, som den liberale nettsida ThinkProgress har peika på, eit døme på korleis det kan sjå ut når denne strategien blir sett ut i livet. I byrjinga av mars, medan Obama vekselvis freista å finne ei ikkje-militær løysing og å byggje ein koalisjon kor USA ikkje trong å spele den einaste hovudrolla, kravde Gingrich at det omgåande vart stelt istand ei flyforbodssone. Han skreiv seg såleis greitt inn i ein nykonservativ idealist-tradisjon, med den eine tydelege skilnaden i høve til Irak at det denne gongen faktisk var snakk om ein diktatur som utgjorde eit høgst reellt og umiddelbart trugsmål mot sitt eige folk. Difor var føremålet for Gingrich også klart. Det skulle gripast inn militært no, fordi det var eit høve til å jage ein diktatur vekk frå makta. Standpunktet var lett å forstå, og det skilte seg ikkje særleg frå andre potensielle presidentkandidatar som hadde uttalt seg om saka.

Oppsiktsvekkjande vart det difor ikkje før Gingrich nokså omgåande etter at Obama faktisk hadde bunde USA til militær inngripen, såg sitt snitt til igjen å posisjonere seg på motsett side av Obama. Ikkje berre er Gingrich no motstandar av Libya-aksjonen; han meiner den opnar ein heilt ny utanrikspolitisk praksis som det kan vere vanskeleg å sjå konsekvensane av. “The standard he has fallen back to, of humanitarian intervention, could have applied to Sudan, to North Korea, to Zimbabwe, to Syria (…), to Bahrain, to Yemen. This isn’t a serious standard, this is a public relations conversation,” sa Newt. Eg skal gje han rett i to ting: Obama-doktrinen er ikkje perfekt, og det amerikanske forsvaret er allereie slitent etter mange års krig i Afghanistan og Irak. Men det forklarer framleis ikkje kvifor Gingrich no plutseleg meiner nett det motsette av kva han meinte for to veker sidan. Innvendingane kunne vore dei same den gangen. Den einaste skilnaden er at Obama i mellomtida landa på den same sida som Gingrich. Men Obamas standpunkt er ærlegare, fordi det er enklare å argumentere for at stoda i Libya er vorte meir kritisk dei siste to vekene. Gingrich gjev ikkje opp nokre grunnar til at stoda er mindre kritisk no. Og sjølv om eg forstår innvendinga om at argumenta for inngripen i Libya kan rettferdiggjere inngrep i ei lang rekkje andre liknande høve, meiner eg Gingrich føreset ein utanrikspolitisk situasjonen som er langt meir ideell enn nokon vi nokon gang vil få sjå. Her er på line med The New Republics Jonathan Chait: “Why intervene in Libya and not elsewhere is a question that needs to be asked. But it’s not a question that needs to be asked to determine the wisdom of intervening in Libya.”

Men utsegnene frå Gingrich vert ikkje mindre merkeleg etter kvart. For å underbyggje at Libya-aksjonen er dårleg planlagt, klager han nemleg over at den arabiske ligaen vingler mellom å uttrykkje støtte og skepsis. Det verkar ikkje å ha gått opp for Gingrich at han sjølv ikkje framstår det spor mindre opportunistisk enn arabiske politikarar. Sjølv om han kritiserer Obama for det han kallar ei “amatørmessig” handtering av Libya-spørsmålet, skal Gingrich likevel ha ein viss ros for i det minste ikkje direkte å kritisere Obama frå den andre kanten i same åndedrag. Mange av rivalane hans har nemleg kritisert presidenten i skarpe ordelag for ikkje å ha teke ei tilstrekkjeleg tydeleg leiarrolle. For dei er det tilsynelatande audmjukande at Frankrike og Storbritannia no blir sett på som like store pådrivarar i Libya-aksjonen som USA. Det er den andre sida av Bush-administrasjonens gamle nykonservative idealisme som rører på seg. Mistrua til multilateralismen er så sterkt, og trua på den amerikanske eksepsjonalismen så blind, at eit kvart forsøk samarbeid som ikkje først er tvinga fram av amerikansk åleinegang (som i koalisjonen av dei viljuge under Irak-invasjonen), er å betrakte som ei undergraving av stordommen til USA. Til dømes har Mitt Romney nytta store delar av det siste året til å marknadsføre boka No Apology, som speler på at Obama etter hans meining reiser rundt i verda for å be om orsaking for alt som er bra med USA.

Tida vil vise om det har noko å seie at Gingrich avslører seg som ein opportunist i utanrikspolitiske spørsmål. Mange, inkludert underskrivne, trudde Russlands krig mot Georgia i Sør-Ossetia skulle medføre at utanrikspolitikk i det minste vart ein del av presidentvalkampen i 2008. Så sprakk finanskrisa, og utanrikspolitikk forsvann frå dagsordenen. Det skjer sannsynlegvis igjen. Det vi har lært av Gingrichs siste manøver er snarare at heller ikkje det republikanske utanrikspolitiske establishment står like sterkt som før. No blir debatten istaden driven meir av ein impuls som tilseier at det tryggaste andsynes eigne primærveljarar er å innta motsett standpunkt av Barack Obama. Viss dette standpunktet samstundes viser seg å vere brukbart i samsvar med dei meir isolasjonistiske straumdraga i tea party-rørsla eller dens politiske representantar – som til dømes Kentucky-senator Rand Paul – er det først og fremst ein bonus.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Meningsmålingene svinger, men i all hovedsak har den danske opposisjonen hatt flertall over lang tid. Men det betyr ikke at de kan føle seg sikre på valgseier når folketingsvalget utskrives, senest i november. Det er ikke første gang Socialdemokraterne opplever gode målinger et stykke før et valg – i 2004 var partiet igjen størst, men statsministerkandidat Mogens Lykketoft måtte se seg klart slått av Anders Fogh Rasmussens Venstre i valget tidlig året etter. Likeledes har oppslutningen om Socialistisk Folkeparti til tider minnet litt om den som ble SV til del mens det ennå var lenge igjen til stortingsvalget i 2005. SF profitterte lenge på misnøyen med Socialdemokraterne, og begynte samtidig å legge sin politikk inn mot sentrum, for å gjøre samarbeidsklimaet bedre på venstrefløyen. Det har nok gjort dem mer styringsdyktige etter parametrene til ledersidene i de store avisene, men framgangen har etter hvert stoppet opp.

Til sist er sentrum-venstre-alliansen avhengig av to småpartier med sterkt varierende oppslutning. Det Radikale Venstre, et liberalt sentrumsparti som ligger til venstre i verdipolitikk og til høyre i skatte- og velferdspolitikk, har slitt med konkurransen særlig fra høyre etter en kort glansperiode under kulturkampens velmaktsdager. Trusselen fra utbryterne i Liberal Alliance – som også føles av regjeringspartiene Venstre og Det Konservative Folkeparti – har tvunget De Radikale til å blankpusse profilen på innvandrings- og skattefeltet, hvilket har økt avstanden til Socialdemokraterne og SF, uten å gi ekstra uttelling i meningsmålingene. Og til slutt er det Enhedslisten, et reformert kommunistparti som ved alle valg kjemper mot sperregrensa, selv om den er på beskjedne to prosent. Forholdene burde ligge til rette for at Enhedslisten kan stjele velgere som er misfornøyde med SFs høyredreining, og partiet har til tider hatt større avstand til sperregrensa enn vanlig. Men sannsynligvis vil alle disse partiene, med alle sine motstridende synspunkter og strategiske hensyn, være avgjørende for å sikre et nytt flertall.

Fordi statsministeren i prinsippet kan trykke på valgknappen hvilken dag som helst, har valgkampen allerede vært i høygir i lang tid. Vi så det senest i forrige uke, da De Konservatives nykronede partileder, Lars Barfoed, åpnet for en folkeavstemning om Danmarks EU-forbehold før folketingsvalget. Det var ikke til å ta feil av; forslaget var ikke fremmet fordi Danmarks forhold til EU ville lide under at forbeholdene blir stående ennå en tid. Det var motivert av innenrikspolitiske hensyn. De Radikale og Socialdemokraterne er begge for å innføre euroen, mens SF sitter på gjerdet. For å bygge bro over denne uenigheten, har S og SF derfor blitt enige om at kun justis- og forsvarsforbeholdet skal til folkeavstemning under en ny regjering, mens euroforbeholdet legges på vent. De Konservatives intensjon var å vise fram den interne uenigheten i opposisjonen om en viktig sak, og Venstres EU-parlamentariker Morten Løkkegaard var faktisk ærlig nok til å innrømme det. Jeg nekter å tro at regjeringen vil risikere en folkeavstemning så tett opptil folketingsvalget, men saken er symptomatisk for styrkeforholdet mellom regjeringsblokken og opposisjonen. Regjeringens egne initiativer fenger ikke velgerne, og de kan neppe vinne valget på dem. Da må det istedet handle om å få velgerne til å frykte alternativet. Usikkerheten må sås.

I så henseende har regjeringen faktisk hatt et par brukbare måneder etter nyttår. Det er bare det at de foreløpig har skuslet bort enhver mulighet til å nagle opposisjonen til dens indre motsetninger. Først var det regjeringens forslag om avvikling av tidligpensjonen (efterlønnen). Dette har vært en borgerlig merkesak i mange år, men så lenge Venstre måtte posisjonere seg som statsbærende parti, kviet de seg for å røre velferdsstaten. Etter å ha sittet ved makten i ti år, vært igjennom et statsministerskifte og ha opplevd betydelig regjeringsslitasje, bestemte så Lars Løkke Rasmussen seg for at nyttårstalen var tiden for å gjenreise denne borgerlige merkesaken. Etter dette kom interne problemer hos De Konservative – utenriksminister Lene Espersen ble regelrett kastet som partileder, og parlamentarisk leder Henriette Kjær hadde rot i privatøkonomien – men Løkke hadde ikke bare borgerlige velgere i tankene når han løftet etterlønnsreformen på nytt. Han visste selvsagt også at dette var en sak med stor sprengkraft på sentrum-venstre. Etterlønnsreform er totalt uaktuelt for Socialdemokraterne, som har brent seg på spørsmålet før. Velgergarantien fra folketingsvalgkampen i 1998 om ikke å røre etterlønnen får idag mye av skylda for partiets dårlige valg i 2001, ettersom statsminister Poul Nyrup Rasmussen (S) i budsjettforhandlinger med De Konservative gikk med på nettopp å forringe etterlønnen. Socialdemokraterne er meget bevisste på at noe slikt ikke må skje igjen, og parlamentarisk leder Henrik Sass Larsen har sågar sagt at etterlønnsreform skjer over hans lik.

Men dette er sure toner for De Radikale. Partiets selvforståelse er stadig sterkt farget av å ha vært parlamentarisk garantist for den konservative Schlüter-regjeringens økonomiske hestekur i 1980-årene, og innrettingen av etterlønnsreformen – at det skal lønne seg å arbeide – er også skreddersydd for De Radikale. Nedgangstidene i dansk økonomi krever at man sparer 15 milliarder kroner på mellomlang sikt, og De Radikale er enig med regjeringen i at hovedbesparelsen bør komme via etterlønnsreform. Med så stort sprik i opposisjonen, var det faktisk ventet at Løkke med nyttårstalen gjorde seg klar til å ta et folketingsvalg på etterlønnsreformen, men så kom altså interne problemer i veien. Imidlertid har De Radikale, som peker på Socialdemokraternes Helle Thorning-Schmidt som statsminister, men ikke gir inntrykk av å ville gå inn i regjering med med S og SF, nå om nødvendig åpnet for å inngå etterlønnsforlik med Venstre, Dansk Folkeparti og De Konservative, uten at S og SF er med. Det er så viktig for De Radikale å markere sin versjon av økonomisk ansvarlighet – utvilsomt presset fram av Liberal Alliances frieri til velgerne deres – at den interne disiplinen i opposisjonen slår sprekker. Det er er uvanlig at Socialdemokraterne står utenfor velferdsforlik av denne typen, og hvis Løkke lykkes i å løsrive De Radikale fra S og SF i denne saken, vil han få mye enklere spill når han hevder at opposisjonen ikke klarer å stable på beina en styringsdyktig politikk.

De Radikale spiller også en nøkkelrolle i den andre av opposisjonens to store problemsaker, arbeidstidsreform. Socialdemokraterne og SFs svar på spørsmålet om hvor de skal hente de omtalte 15 milliardene fra, ble framlagt i strategien Fair løsning, og består av tre elementer; framrykking av vekststimulerende investeringer, økninger i utvalgte skatter og avgifter; og et forslag om at alle arbeidstagere skal arbeide en time mer i uka i gjennomsnitt. De Radikale har hele tiden vært skeptiske til denne planen, først og fremst fordi den undergraver behovet for etterlønnsreform, men den største utfordringen er måten den er organisert på. Det kan meget vel hende at det går an å spare 15 milliarder på denne måten, men planen kan uansett ikke konkretiseres før etter valget. Makten over arbeidstidsspørsmål ligger hos partene i arbeidslivet, og dansk LO har i utgangspunktet uttrykt forståelse for planen. For noen uker siden gikk imidlertid LO-leder Harald Børsting ut og sådde tvil om LOs lojalitet til Fair løsning.

Så lenge arbeidsledigheten er så høy, vil det bli vanskelig å overbevise LOs medlemmer at de skal gå med på arbeidstidsreform, advarte LO-bossen. Han fikk ganske raskt følge av Helle Thorning-Schmidt, som lovet at det også fantes andre måter å øke statens inntekter på, uten å konkretisere hva hun mente. Midt i dette står De Radikale, med sin lunkne støtte til Fair løsning alt i utgangspunktet. Partiet har faktisk, på tross av sin økonomiske politikk, hatt et ganske godt forhold til fagbevegelsen, men det kan nok uroe noen radikale partifolk at forholdet mellom LO og partiene på venstrefløyen nå ser ut til å være tettere enn på lenge. Det skaper en ekstra maktfaktor i en eventuell ny regjering, og denne gangen har ikke De Radikale engang signalisert at de vil ha hånda på rattet innenfor regjeringskorridorene. Samtidig har Harald Børstings utspill gitt ammunisjon til borgerlige kritikere, som allerede i et år har forsøkt å hevde at S-SF-planen ikke henger sammen, men uten særlig hell. Særlig i konkurranse med partier til høyre for seg, er De Radikale nødt til å balansere mellom ønsket om en ny regjering – som i ikke ubetydelig grad handler om å få luftet ut Venstre og De Konservatives styringsarroganse – og det kompliserende faktum at De Radikale i de mest framstående sakene på den innenrikspolitiske dagsordenen faktisk står nærmere regjeringspartiene enn Socialdemokraterne og SF.

De Radikale har bundet seg for tett til venstrefløyen over for lang tid til å gjennomføre et linjeskifte før et valg, men ikke ulikt situasjonen for De Konservative, kan svake meningsmålinger tvinge partiet til å sette sin egen vekst og overlevelse over hensynet til et styringsdyktig flertall etter valget. I beste fall kan De Radikale fange opp skeptiske sentrumsvelgere samtidig som Socialdemokraterne og SF broderlig deler velgerne som vil ha en ny regjering for enhver pris, slik at totalsummen blir et nytt flertall. Men hvis De Radikale, i desperasjon over en vanskelig skvis, bestemmer seg for sak-til-sak-samarbeid med regjeringen i tunge symbolsaker, kan resultatet bli velgerforvirring. Det tjener de borgerlige på.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Som ventet sto Birthe Rønn Hornbechs politiske liv ikke til å redde. Kvinnen som inntil i dag var integrerings- og kirkeminister i Lars Løkke Rasmussens regjering, ble en gang for alle felt av den redegjørelsen hun leverte for bakgrunnen for en konvensjonsstridig saksbehandling av statsløse personer som søkte om dansk statsborgerskap. Løkke hadde simpelthen ikke noe annet valg enn å avskjedige henne. Saken er alvorlig nok i seg selv, men dødsstøtet for Rønn kom da hun ble tvunget til å bekrefte at hun hadde kjent til feilbehandlingen helt siden oktober 2008, uten å gi Folketinget beskjed om den før i desember 2010. Enda alvorligere ble den av at saksbehandlingene fortsatte langs de konvensjonsstridige retningslinjene også etter at integreringsministeren var gjort oppmerksom på at de var i strid med konvensjonen. Rønn hevder at det var nødvendig å la sakene løpe mens departmenetet brakte klarhet i hvordan konvensjonen ble tolket og praktisert i andre nordiske land, men Lars Løkke ble i dag likevel nødt til å konkludere med at det gikk for lang tid før praksis ble endret og Folketinget ble underrettet.

Dessverre for en hardt prøvet statsminister, og for politiske kommentatorer vant til forgjengeren Anders Fogh Rasmussens rutinemessige avvisning av granskninger i enhver sammenheng, stopper saken heller ikke med Birthe Rønn Hornbechs avgang. Istedet har justisdepartmentet fått i oppgave å få istand en uavhengig granskning. Vi kjenner ennå ikke mandatet for denne granskningen, men hvis den skal komme ordentlig til bunns i denne hengemyra av dårlig saksbehandling, gjør den lurt i å undersøke hvordan det er substans i de anonyme påstandene fra embetsmenn i integreringsdepartementet om at Rønn Hornbech bevisst holdt opplysninger tilbake for Folketinget, og at hun ignorerte klare råd fra embetsverket da hun ga klarsignal om at statsborgerskapssøknader skulle behandles etter gamle regler mens konvensjonspraksis ble undersøkt videre. Det trengs også mer informasjon om hvordan sakene behandlet under de tidligere integreringsministerene Rikke Hvilsjøj og Bertel Haarder (begge Venstre), og til slutt når statsministeren rent faktisk ble underrettet om saken. Det som i utgangspunktet så ut som en sak som kunne blåse over med en ripe i lakken for Rønn så lenge regjeringens støtteparti Dansk Folkeparti var villig til å se gjennom fingrene med feilskjærene, har utviklet seg til en rettsstatlig skandale og en betydelig belastning for regjeringen.

Kanskje kan også denne meget ubehagelige saken forklare Lars Løkke Rasmussens merkverdige håndtering da han ikke bare skulle legge fram avskjedigelsen av Rønn Hornbech, men også presentere nye ministre i hennes kjølvann. Tidlig på dagen holdt han en pressekonferanse hvor han kommenterte redegjørelsen fra integreringsministeren, før han noen timer senere kalte pressen inn på nytt, for å introdusere endringene i regjeringen. Hvis det var et forsøk på å snu nyhetsstrømmen fra morgentimenes dårlige nyheter til friskt blod og ny optimisme, lyktes det bare sånn halvveis. Det skyldtes ikke minst at undervisningsminister Tine Nedergaard (V) benyttet anledning til å tre ut av regjeringen samtidig med Rønn Hornbech – av personlige årsaker – hvilket minnet pressen om Nedergaards høyst mislykkede statsrådstid. Hun blir husket for en tildels havarert folkeskolereform hvor åpning for større klasser var et hovedmål, og erstattes av den driftssikre tidligere miljøvern- og skatteminister Troels Lund Poulsen (V). Om lærerorganisasjonene er glade for å få en ny person å forholde seg til, så er det definitivt begrenset hvor ny og frisk en mann som tar fatt på sin tredje ministerjobb egentlig kan være.

Fornyelse skjedde imidlertid på Lund Poulsens gamle arbeidsplass, hvor Venstres politiske hovedtalsperson Peter Christensen, en liberal flammekaster, tar over som skatteminister. Christensen var et hett navn for regjeringsrokaden allerede for et år siden, og regnes som en lojal støttespiller for Lars Løkke. Hva Birthe Rønn Hornbechs gamle ansvarsområder angår, overtar bistandsminister Søren Pind (V) integreringsfeltet, mens Per-Stig Møller (K), for et år siden degradert fra utenriksministerposten, nå i det minste kan kalle seg kultur- og kirkeminister. Av disse er det kun utnevnelsen av Pind som er interessant. I likhet med den nyslåtte skatteministeren har Pind ikke bare en fortid som leder for Venstres Ungdom, men også som liberal ideolog. Begge var med å skrev de manifest-lignende ‘ti tesene’ for en mer liberal politikk i 2007, og det er i det hele tatt oppsiktsvekkende hvor raskt de har steget i gradene etter sine tidligere utskeielser. De fleste kommentatorer har tilskrevet det en kombinasjon av god politisk situasjonsfornemmelse, større ideologisk overenskommelse med Løkke enn med forgjengeren Fogh, og i noen grad også at statsministeren trenger å skjerpe den ideologiske profilen i konkurranse med særlig Liberal Alliance.

Så får tiden vise om at det å utnevne en integreringsminister som ikke tror på integrering (han vil heller ha assimilering), eller å redusere regjeringens kvinneandel på selveste Kvinnedagen, er et dårlig omen eller et utenfor-boksen-grep som kan gi regjeringen muligheten til igjen å sette en egen dagsorden. Det blir uansett tøft. Alle regjeringens reformforslag – inkludert den mye omtalte tidligpensjonsreformen – ser ut til å ha mistet momentum, og kritikken av opposisjonens hullete spareplan er forsvunnet i interne fotfeil, og han har selv valgt en fremgangsmåte som garanterer at ukulturen i integreringdepartementet ikke forsvinner fra journalistenes oppmerksomhet på en stund.  Først og fremst må Løkke bryte med et mønster hvor ethvert nytt forsøk på å forbedre situasjonen avføder en ny krise. Slik det er nå, kan opposisjonen bare lene seg tilbake og la regjeringen gjøre arbeidet for seg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg var nesten ikke enig med tidligere Arkansas-guvernør Mike Huckabee i noe som helst under republikanernes presidentnominasjonsvalgkamp i 2008. Likevel syntes jeg det var noe litt sympatisk over mannen, på tross av alle hans sosialkonservative standpunkter, og en skattepolitikk som ikke hang sammen. Som guvernør i en liten stat hadde han en annen historie å fortelle, og han var heller ikke fullt så forutsigbar i alle spørsmål som det er vanlig å kreve på den republikanske grasrota. Han lette etter en måte å snakke om og anerkjenne fattige amerikaneres problemer på som ikke lignet noen annen republikansk kandidat, samtidig som han ikke sto helt på linje med partiets hardliners i for eksempel innvandringsspørsmål. Det skulle ikke mer til, i et felt som foruten å være veldig svakt, også besto av mer åpenbart falske og kalkulerende kandidater, som særlig tidligere Massachusetts-guvernør Mitt Romney og New York-borgermester Rudy Giuliani. Det virket ganske enkelt som det ikke var så mye vondt i Huckabee; at han var en mann det gikk an å være uenig med på en sivilisert måte.

Når jeg nå går tilbake og leser hva jeg skrev om Huckabee på min daværende blogg i november 2007, to måneder før nominasjonsvalget i Iowa, er jeg likevel glad for at jeg også sa dette:

For la for all del ikkje den sjarmerande og empatiske fasaden lure deg. Først og fremst er Mike Huckabee ein særs konservativ kandidat, som kompenserer for alt det som gjer det konservative baklandet skeptisk, ved å følgje dei til helvetes porter og forbi når det gjeld verdispørsmåla. Han er den einaste seriøse presidentkandidatane som meiner at teorien om intelligent design bør undervisast på lik line med evolusjonsteorien, har samanlikna den gjeldande amerikanske abortlovgjevinga med Holocaust, vil vidareføre det låttleg strenge og skadelege forbodet mot stamcelleforsking, og han stør alle freistnader på å grunnlovsfeste at homoseksuelle ikkje har noko i eit ekteskap å gjere. Det går frysningar nedover ryggen. Grei kar, dårleg president. Det første er framleis oppe til diskusjon, det siste er det ikkje.

Dette er fortellende, fordi Huckabee kan tenkes å være igang med å undergrave også den personlige appellen som jeg dengang forsøkte å adskille fra hans sosialkonservative standpunkter. Denne uka har Huckabee nemlig måtte forklare noen intervjuer han har gjort med konservative radioverter, hvor han tilsynelatende ikke bare implisitt legitimerer påstanden om at Barack Obamas ikke har dokumentert at han er født i USA, men også påstår at Obama har vokst opp i Kenya, og at han derfor kan ha et syn på historien/Amerika som ikke harmonerer med vanlige amerikanere:

“One thing that I do know is his having grown up in Kenya, his view of the Brits, for example, very different than the average American,” (…) “If you think about it, his perspective as growing up in Kenya with a Kenyan father and grandfather, their view of the Mau Mau Revolution in Kenya is very different than ours because he probably grew up hearing that the British were a bunch of imperialists who persecuted his grandfather.”

En ting er alle de faktuelle feilene – som Lawrence O’Donnell påpeker her – men det er noe med tonen som er enda mer forstyrrende. Huckabees kommentar må sees i lys av at programlederen like før påstod at Obama ennå ikke har vist fram sin ekte fødselsattest. Huckabee tar ikke avstand fra denne teorien, han lar den henge i lufta: “What I do know is…” Uansett hvor mye Huckabee selv hevder han bare forsnakket seg da han sa Kenya istedet for Indonesia, er underteksten tydelig: Han kommer kanskje ikke til å pushe konspirasjonsteorier direkte, men han har ingenting imot det dersom hans lille blunk til aktivistene på den republikanske grasrota – som nettopp ønsker å høre noem legitimere deres teori om at Obama er født i Kenya – oppfatter det som at han er enig med dem i at Obama er en illegitim president. David Gregory, programleder for aktualitetsprogrammet Meet the Press, har i månedsvis forsøkt å få republikanske topp-politikere til å gå med på at slike konspirasjoner er galskap som bør fordømmes, men verken speaker i Representantenes Hus, John Boehner, Husets flertallsleder Eric Cantor, eller Senatets mindretallsleder Mitch McConnell, har villet gå med på det. Huckabee er ikke det spor bedre. Uansett er uttalelsene hans om Obama et tveegget sverd; sikkert gangbar mynt blant Iowas aktivister, men fremmedgjørende for de fleste andre.

For en som meg, som inntil Obama-harangen kom til overflaten av og til trengte påminnelse om nøyaktig hvor hardslående sosialkonservativ Huckabee faktisk er, kan imidlertid en nylig uttalelse om den gravide Oscar-vinner Natalie Portman tjene som nok et eksempel på hvilken side av Mike Huckabee som nå er den dominerende:

Huckabee said he hadn’t seen the Oscars telecast, but added, “What’s troubling is that people see a Natalie Portman or some other Hollywood starlet who boasts of, ‘Hey look, you know, we’re having children, we’re not married, but we’re having these children, and they’re doing just fine,’ Media Matters reported on its website

“But there aren’t really a lot of single moms out there who are making millions of dollars every year for being in a movie,” he added.

“And I think it gives a distorted image that yes, not everybody hires nannies, and caretakers, and nurses. Most single moms are very poor, uneducated, can’t get a job, and if it weren’t for government assistance, their kids would be starving to death and never have health care. And that’s the story that we’re not seeing, and it’s unfortunate that we glorify and glamorize the idea of out-of-wedlock children.”

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Politikk kan være en uskjønn øvelse, og det er alltid noe varmende over det hver gang en vektig politiker viser seg å la det menneskelige gå foran det kortsiktige populære og profesjonelle. Likevel, hvor mye statsminister Lars Løkke Rasmussen enn måtte ønske å beholde Birthe Rønn Hornbech (V) som integreringsminister; det løpet er kjørt. Hun må gå av. Gjør hun det ikke frivillig, må Løkke selv sette henne på porten.

Bakgrunnen er en sak om papirløse asylsøkere som Danmark er forpliktet av en FN-konvensjon til å innvilge statsborgerskap. Under Rønn har Danmark likevel handlet i strid med konvensjonen, noe som ble klart etter at en gruppe papirløse palestinere aktualiserte saken på nytt. Den konkrete saken løste seg, om enn sent, ved at alle de aktuelle søkerne til slutt ble innvilget statsborgerskap. Men saken slutter ikke med en alvorlig feiltolkning av internasjonale konvensjoner. Den slags kan en statsråd saktens overleve, hvis det kan sannsynliggjøres at statsråden ikke kjente til feilbehandlingen, eller handlet i god tro. Særlig dersom støttepartiet heter Dansk Folkeparti og feiltolkningen går utover innvandrere. Dansk Folkeparti spiser denslags til frokost. Nei, virkelig alvorlig – i parlamentarisk forstand – ble saken ikke før Information kunne avsløre at Birte Rønn Hornbech tilsynelatende har gitt Folketinget feilaktige opplysninger om når hun ble gjort kjent med at den danske håndhevelsen av loven var konvensjonsstridig. Hvis Rønn ikke ble oppmerksom på behandlinsfeilen før hun informerte Folketinget i januar 2010, hvorfor forhørte da hennes embetsmenn seg med svenske kolleger allerede i 2008, for å undersøke om Danmarks praksis var rimelig?

Politiken har rett, når de i sin nettutgave skriver at det brenner under føttene på integreringsministeren. Socialdemokraterne, som inntil nylig var uvillige til å kreve hennes avgang, kommer nå inn på linje med hele resten av opposisjonen. Og regjeringens samarbeidspartner Liberal Alliance strammer for alvor skruen. Enten skal det gjennomføres en uavhengig granskning – som meget vel kan ende med kritikk som gjør det umulig for Rønn å bli på posten – eller så må hun gå av. Det er her Løkke – og Rønn – må bestemme seg for hva og hvem som er viktigst. Det synes ganske åpenbart at hvis regjeringen skal få fred om saken, og derigjennom igjen få muligheten til å sette sin egen dagsorden istedet for å bli jaget av presse og opposisjon fra tabbe til tabbe, så må mannskapet skiftes. Det er sikkert en smertelig erkjennelse samme uke som en omrokert regjering rundet ettårsmerket, men den er nødvendig.

Det skal samtidig sies at Birte Rønn Hornbechs personlig ikke har gjort saken enklere, verken for seg selv eller statsministeren. Hun har vært et notorisk uromoment i Venstre i mange, mange år, og sa faktisk flere ganger nei til å gå inn i den borgerlig-liberale regjeringen etter maktskiftet i 2001. Da Anders Fogh Rasmussen endelig fikk henne til å skifte mening i 2007, ble det likevel regnet som et skup. Men Rønn har hele tiden vært en uforutsigbar statsråd, og en som ikke alltid har virket helt bekvem med hva rollen innebærer, være seg parlamentarisk eller mediemessig. Tydeligst blir det ved at hun flere ganger, når hun blir stilt et spørsmål hun ikke liker, simpelthen nekter å svare. Og da snakker vi ikke “nekter å svare”, som i “gir klar beskjed om at hun ikke har til hensikt å besvare spørsmålet”, eller at hun bevisst tolker spørsmålet på en slik måte at hun kan svare på noe annet istedet. Nei, Birthe Rønn Hornbech nekter å svare. En gang da Anders Fogh Rasmussen hadde kritisert hennes håndtering av en sak offentlig, stirret hun taust inn i Danmarks Radios TV-kamera i nesten 50 pinefulle sekunder, før hun simpelthen forlot intervjuet. Og da hun nylig ble lei av å måtte besvare spørsmål om statsløse-saken i et innkalt samråd i Folketinget, slo hun ganske enkelt av mikrofonen for å slippe å uttale seg videre. Anders Fogh Rasmussen sa en gang at Birthe Rønn Hornbech ikke er helt som alle andre. Det er den snille versjonen. Uansett er det liten tvil om at en slik uutgrunnelig oppførsel både har surnet forholdet til en blodtørstig presse, og gjort den journalistiske fotfølgingen av henne til godt stoff. Summen av en smørbrødliste med alvorlige saksbehandlingsfeil, lysende arroganse og en pågående presse, må før eller seinere resultere i hennes avgang. Vi er antagelig nådd til et punkt hvor hennes to valg er mellom å gjøre det selv eller å bli kastet.

Saken er selvsagt alvorlig nok i seg selv, men den er også den er også taktisk uheldig for regjeringen. Hvis moralen blant regjeringspartienes tropper er så lav at de har gått fullstendig i ‘meg-selv-først’-modus, kan det tenkes at noen i De Konservatives ledelse godter seg litt over at Venstre endelig får sin del av den konstante negative presseomtalen. Men det hjelper jo ikke på den kommende valgkampen. Dette skulle ideelt sett vært uka hvor det snudde for de borgerlige: Ved å så tvil om fagbevegelsens vilje til å levere arbeidstidsreform som en del av Socialdemokraterne og Socialistisk Folkepartis økomiske plan, ga LO-boss Harald Børsting borgerligheten noen gratispoeng. Regjeringen har i månedsvis forsøkt å slå hull på opposisjonens plan ved å hevde at den opererer med lekepenger som kanskje kan veksles inn i besparelser etter valget. Men så eksploderte altså saken om de papirløse enda mer enn før, og regjeringen mistet initiativet – igjen.

Dessuten fremviser den en arroganse og bunkermentalitet som ikke kler Lars Løkke Rasmussens løfte om en ny frisk etter Fogh. Det er kanskje naturlig for en regjeringskoalisjon som opplevde at den kunne bli gjenvalgt to ganger på tross av å ha ført Danmark i krig for å fremme George W. Bushs ‘forfriskende demokratidagsorden’, men denne gangen rammer det på hjemmebane, og det danner et mønster. Denne regjeringen er nesten like dårlig på å inrømme feil som den er god på å begå dem – tenk bare på saken om overbetaling av private sykehus, eller Lene Espersens avbud til et viktig ministermøte. Noen ganger er det best å legge seg flat. Den muligheten finnes visst ikke i Lars Løkkes plan. Da er det nest beste trolig å ofre Birthe Rønn Hornbech. Det burde ikke være slutten saken, men det kjøper i det minste tid.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er vanskeleg å vite kven som kan hevde å ha folkefleirtalet på si side i striden om organiseringsrett i Wisconsin, men det er heva over tvil at det er mykje som står på spel. Den nyvalde guvernøren i denne tradisjonelt demokratisk-orienterte svingstaten, Scott Walker (R), hevdar at han vil gjere alt han kan for å få orden på budsjettunderskotet i delstaten. Det kan han framleis ha rett i, sjølv om det verkar bakvendt på meg å starte ein guvernørperiode som altså i teorien skal handle om budsjettdisiplin, med å setje i verk store skatteletter som stryp inntektene. Endå meir uforståeleg er det kvifor Walker – i tillegg til krav om kutt i framforhandla avtalar – ser det å ta frå offentleg tilsette i delstaten kollektiv forhandlingsrett som ein føresetnad for å orden i økonomien. Det ser heller ut som eit ideologisk åtak på sjølve tanken om fagorganisering, frikopla frå det aktuelle underskotet.

At vi er vitne til ein ideologisk offensiv frå republikanarane blir endå tydelegare viss vi ser til andre delstatar i regionen. Ohio og Indiana vurderer liknande innskrenkingar i den kollektive forhandlingsretten, og som alltid når det kjem til fagforeiningsknusing, er tea party-yndling og New Jersey-guvernør Chris Christie (R) ikkje langt unna. I Indiana, kor guvernør (og potensiell presidentkandidat) Mitch Daniels no ser ut til å bakke litt unna framlegget, for ikkje at ikkje heile den politiske dagsordenen hans skal stoppe opp, går dei tilmed lenger enn i Wisconsin. Der er det ikkje nok at offentleg tilsette ikkje har forhandlingsrett; det politiske nivået vil i tillegg leggje seg opp i korleis det private arbeidslivet er organisert. Vel er det ikkje noko nytt at det stundom er ein viss avstand mellom liv og lære når republikanske politikarar snakkar om small government og å la aktørane på marknaden styre seg sjølve, men det er uansett eit grelt døme.

Dette skal sjølvsagt ikkje forståast som at eg aksepterer at det er eit kvalitativt skilje mellom fagforeiningar i offentleg og i privat sektor (det gjer ikkje Washington Post-bloggar Ezra Klein heller), men Scott Walkers uvilje mot å komme demonstrerande fagforeiningsfolk i møte gjer det berre tydelegare at dei ikkje handlar om økonomi, men om å svekkje fagrørsla som sådan. Fagforeiningane har heile tida sagt seg villige til å nyforhandle pensjonsordningane sine for å yte si skjerv til å få orden i økonomien. Problemet for Walker er berre at forhandlingar ville avsløre at spørsmålet om kollektiv forhandlingsrett korkje kan eller bør koplast saman med budsjettdisiplin. Dei har lite med kvarandre å gjere.

Protestane i Wisconsin er interessante på minst to måtar. Den eine og mest umiddelbare er kven av partane, med Scott Walker og republikanarane på den eine sida og fagrørsla og demokratane på den andre, som vinn definisjonsmakta over kva det er som eigentleg står på spel. Det er også viktig på grunn av aksjonsforma demokratane har vald for å trenere framlegget. Dei demokratiske delstatssenatorane har rett og slett flykta frå Wisconsin slik senatet ikkje er vedtaksføre. Det er eit grep som minner sterkt om slik filibusteren fungerer i det føderale Senatet, kor mindretalet kan trenere framlegg ved simpelthen å opponere mot at dei blir tekne opp til avrøysting. Eg er motstandar av filibusteren, og eg meiner at folket i Wisconsin har rett til å få den politikken dei har røysta på. Eg konstaterer berre at mange veljargrupper som i utganspunktet var positivt innstilt til guvernør Walker – som fagforeiningane for fengselstilsette, brann- og politfolk, som faktisk støtta han i valet, og som er unnateke frå innskrenkinga i forhandlingsrett – no ser ut til å vendt seg imot han. Viss han har feillese folkemeininga vil han bli straffa i neste val. Og likeeins; viss dei demokratiske delstatssenatorane går for langt i følgje veljarane, vil dei få kjenne vreiden ved neste høve. Potensielt har demokratane måla seg inn i eit hjørne som kan minne om den britiske misnøyesvineteren i 1977. Kven som vinn definisjonskampen er avgjerande viktig, også fordi vi truleg vi sjå ein liknande og meir alvorleg versjon av dette dramaet når Kongressen om kort tid skal ta stilling til ei ny mellombels budsjettlov, og deretter heile soga om å heve gjeldsraten.

Men dette tek oss til årsak nummer to til at denne debatten er så interessant. Som nemnte Ezra Klein peika på i går, inneber den mobiliseringa som skjer på båe sider, og fleire stader i landet, til at amerikanarane endeleg har ein grunnleggjande diskusjon om kva som er oppgåvene til ei fagforeining. Det kan kanskje auke forståinga for at jobbtryggleik, minsteløn, pensjonsrettar, sjukepengar etc. ikkje er rettar som kom dalane ned som milde gåver frå overklassen, men var noko som måtte kjempast fram – kollektivt. Viss det i tillegg kan avlive førestillinga om at det er noko spesielt umoralsk over fagorganisering i offentleg kontra privat sektor, kan ein endeleg komme nokon veg. Dessutan; sjølv om nokre framforhandla resultat kanskje må reforhandlast no, er det von om at ein alvorleg samtale om fagforeiningane sitt ansvar vil gje folk forståing for at det å byte høgare løn mot bedre pensjons- eller forsikringsavtalar heller ikkje er umoralsk, det er ei avveging av interesser som er heilt legitim.

I tillegg til dette har debatten ei interessant mobiliseringsside. Republikanarane verkar overtydde om at dei har folket bak seg i sin fagforeiningsskepsis, noko som ikkje minst er synleg i måten nasjonale politikar eggjar til strid på lag med Scott Walker. Men no har endeleg demokratane vakna og skjøna at dette kan vere eit like viktig mobiliseringsverkty for dei. Det trekkjer opp klåre liner mellom partia, og folk som Illinois-senator Dick Durbin og New York-senator Chuck Schumer gjer sitt beste for å føre diskusjonen i rammer som er relevante for middelklassen. Det skadar heller ikkje den demokratiske argumentasjonen at dei pengesterke libertarianar-brørne Charles og David Koch har kasta mykje pengar etter fagforeiningsknusingsinitiativ, via interessegruppa si, Americans for Prosperity.

Av denne og andre grunnar, er saka om forhandlingsrett i Wisconsin det næraste klassespørsmål- og retorikk har kome å dominere amerikansk politikk på lenge, anna enn som ein retorisk stråmann for tea party-akvistar.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende